DEBATT: Vi lever i ei tid hvor de sosiale forskjellene og utenforskapen på Steinkjer øker.

600 barn og unge vokser opp i familiefattigdom. Vi ligger høyere enn Namsos, Verdal og Levanger. Mange familier får fire eller flere ulike stønader og blir fanga i ei fattigdomsfelle. Mange står utenfor både aktivitet, arbeid og utdanning. Flere hundre står ukentlig i matkø til de to matstasjonene vi har i kommunen.

Flere familier hopper over et daglig måltid regelmessig. Vi har idrettslag hvor trenere og lagledere har med brød og pålegg for å være sikre på at alle på laget spiser noe i løpet av en bortetur, da de erfarer at et økende antall ikke har med seg matpakke.

Minstepensjonister i borettslag har snart ikke noe igjen å rutte med etter at økte fellesutgifter på grunn av renteøkninger og økt eiendomsskatt er betalt. Og foreldre og foresatte som tar opp kredittlån for at barna hvert fall skal få en sommerferieaktivitet eller nye klær og utstyr til skolestart.

Dette er hverdagen for mange rundt oss, men det politiske flertallet med Senterpartiet i spissen snakker så og si aldri om det. Vi er midt i ei tid hvor alt blir dyrere, flere og flere sliter med å betale regningene sine, og som til og med sliter med å få mat på bordet. Vi opplever et flertall på Stortinget som ikke tenker at det er tid for å trykke på den store røde knappen og sørge for ei fattigdomspakke som monner og hjelper folk ut av sosial nød. Som ikke tenker at det kan være riktig å øke de sosiale stønadene slik at de er til å leve verdige liv av.

Og når da Senterpartiet her på Steinkjer går til valg på at de skal «legge prinsippet om krav til arbeid og aktivitet til grunn for økonomisk sosialhjelp til de som er i stand til det», så viser de klart og tydelig sin mistillit til fattige all den tid Høyres aktivitetspliktlinje, som jo dette er, føyer seg inn i en lang historisk tradisjon av klasseforakt. De skriver videre at «det er sunt å bli stilt krav til, hvis du kan mestre». Dette er et nødargument som ofte brukes, men som ikke har forankring i noe forskning. Det er ideologisk begrunnet, tilhører høyresiden og bygger på den samme mistilliten av fattige om at det er enkeltindividenes moral det er noe galt med.

Har Senterpartiet tenkt at det skal trekkes i ytelsen om du ikke møter opp? For det er en rekke forhold NAV må ta hensyn til før de kan sette vilkår om trekk i ytelse om økonomisk sosialhjelp. Blant det som kommer frem av rundskriv 35 etter sosialtjenesteloven om det å sette vilkår er dette; Du skal ha et forsvarlig livsopphold. Det skal ikke settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad i en nødssituasjon. Vilkåret må ikke være uforholdsmessig byrdefullt eller urimelig begrense tjenestemottakers handle- eller valgfrihet på en urimelig måte. Vilkåret må ikke være rettsstridig.

Hvem er det Senterpartiet har tenkt skal bestemme hva en sosialhjelpssøker mestrer? Vi snakker her om folk som kanskje allerede er i jobb, som går på arbeidsavklaringspenger, er ufør, minstepensjonister og unge som står utenfor alle støtteordninger fordi de er unge og har falt utenfor. Det er så mange forskjellige skjebner, hvilken ressursbruk og økt byråkrati snakker vi om hvis de kravene skal tilrettelegges for hver enkelt?

Hvilke krav/plikter mener Senterpartiet at det skal stilles? At de skal møte opp på et kontor for å se en film? «Komme seg opp om mårran?» Gjøre kommunale jobber som oppstår fordi vi driver tjeneste etter tjeneste på minimumsnivå? Og er det slik at aktiviteten faller inn under tiltak, så kan det søkes om tiltakspenger på 268 kroner dagen og å få dekket reiseutgifter om en bor lengre unna enn 6 kilometer. Dog vil den økonomiske sosialhjelpa blir avkortet tilsvarende det en får i tiltakspenger.

Forstår ikke Senterpartiet på Steinkjer at de fører en sosialpolitikk som skremmer folk fra å søke om økonomisk sosialhjelp? Hvorfor vil de ha ordninger som gjør at folk snur i døren til NAV, ikke fordi det er noe meningsfullt på utsiden, men fordi det er enda verre på innsiden? Vi kjenner til at folk heller står i matkø enn å oppsøke NAV for å søke om økonomisk sosialhjelp.

I stedet for å ha mistillit til fattige og folk som søker om økonomisk sosialhjelp gjennom makt og kontroll, må vi heller møte de med tillit. Det er ikke egenskaper ved den enkelte som er skyld i fattigdom, sosial nød, arbeidsledighet, ulikhet eller utenforskap. Vi må se på de bakenforliggende årsakene, på samfunnsmessige forhold, og i mange tilfeller faktisk skade og sykdom.

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24?

Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.