I 2014 ble jeg mamma for første gang. I 2017 ble jeg løvemamma. Han var tre år da han fikk diagnosen. Vi hadde allerede grått og holdt rundt hverandre lenge da, for en diagnose er ikke noe som blir levert på døra over natta.

Diagnosen, som heter impressiv språkforstyrrelse, er mer alvorlig enn den høres ut som. Det er ikke bare en språkvanske, for den påvirker så mye i livet. Ifølge statistikk fra nittitallet klarer ti prosent å bli helt selvstendige voksne. Vi jobber hver dag for å gi vår sønn muligheten til å være en av de ti prosentene.

Tanken på at han kanskje kommer til å miste billetten inn til voksenlivet, at han kanskje aldri vil få en venn, ikke får dratt på en uansvarlig togtur gjennom Europa med kjæresten eller bodd for seg selv på en kjip hybel, slår meg så hardt i mellomgolvet, og knyter seg så stramt rundt aorta, at jeg med tid og stunder gulper opp hjertet mitt.

I fjor begynte han på skolen, og da også på SFO – som 82 prosent av alle førsteklassinger. I barnehagen hadde han spesialpedagog alle timer hele dagen alle dager, og to timer med språktrening hver dag. På skolen skulle han også få assistent så å si hele skoledagen, spesialpedagog en time om dagen.

– Hva med SFO? Det er jo halve dagen. Vil han få egen assistent der? spurte jeg på et oppstartsmøte med skolen, barnehagen og PPT.

– Nei, SFO er foreldrestyrt. Der har vi dessverre ingenting vi kan gjøre, kunne PPT fortelle meg.

Det hadde ikke streifet meg. Som mamma til et barn med spesifikke behov er det en del møter, veldig mange repetisjoner, skjemaer som må fylles ut, løping i ring, informasjon å lese seg opp på, krafttak og løft, parering og knyttneveslag, mange slag å vinne. Men dette hadde gått meg hus forbi.

Hva var det egentlig som skulle skje juli måned det året med min sønn som ville tilsi at han ved et trylleslag kun ville trenge spesialoppfølgning halve dagen – ikke hele som før? Jeg orket ikke engang begynne å spørre hvorfor det er slik at barn med spesifikke behov har krav på spesialpedagog i barnehagen, men når de begynner på skolen er en assistent godt nok.

Vår vakre sønn, han med de salteste tårene. Hvordan skulle dette gå? Ikke så bra.

Første skoledag vinket han «ha det, ha det» med et tappert smil klistret over ansiktet. Og så begynte det å gå nedover. Den intense Blikktrommen-hylinga han hadde kvittet seg med i barnehagen kom tilbake, og han begynte å kaste ting i frustrasjon igjen. Kun i SFO, ikke i skoletida. Ofte kunne vi finne han under et bord eller i en krok alene når vi hentet ham.

Han som brukte å synge så høyt i bilen hjem fra barnehagen, var plutselig helt stille hele veien. Han sluttet å sove om natta. Ville ikke spise. Så kom dagen da han slo til et av de andre barna. Noe han aldri hadde gjort før. Til slutt så jeg noe nytt i ham: resignasjon.

Som mor begynte jeg å kjenne på en skyldfølelse over hva jeg utsatte sønnen min for. Var det i det hele tatt forsvarlig? Kanskje jeg skulle gå ned i halv stilling, la ham slippe SFO? Tanken streifer meg fortsatt. Hadde vi ikke vært avhengig av to inntekter for å få hjulene til å knirke rundt, hadde jeg gjort det.

Hver dag går det 150.000 barn på SFO, noe som gjør det til den største fritidsarenaen for mange barn. På regjeringens nettside står det at de arbeider for at alle barn, uavhengig av foreldrenes økonomi, skal kunne delta, og at innhold og organisering av tilbudet skal bidra til at alle barn kan føle seg betydningsfulle i fellesskapet.

Det er foreldrene til barn med behov for særskilt tilrettelegging som er mest misfornøyde med SFO-tilbudet. Særlig gjelder dette bemanning, kompetanse og aktivitetstilbud. En evaluering viser at ekstraressursene barnet har i skolen, ofte ikke følger med over i SFO, selv om barnet har behov for det, og at disse barna ikke får den oppfølgingen de trenger.

SFO skal være et sted for lek, sosialisering og utvikling, ikke kun oppbevaring av barn. Men hva skjer da med de barna som ikke har verktøyet for å komme seg inn i leken, de som ikke automatisk er en del av fellesskapet? Hvor er rettighetene deres i det hele?

Det er høyst merkelig at SFO ikke er under samme paraply som skole og barnehage, hvor barn som trenger spesialpedagogisk- og psykologisk ekstrastøtte har krav på det. Slik at man kan gå loven etter i sømmene, sikre at barna føler seg hørt. Sett. Forstått. Trygge.

Ære være alle de som jobber på SFO, og for alle de varme små og store hendene som finnes der ute og der inne, men dette kan ikke være deres ansvar. Å få et barn med spesifikke behov i kortstokken uten at det tilføres flere hender, er en stor belastning, også for dem.

Det kan ikke være slik at disse barnas fremtid skal være opp til de ansatte, hvilke spesialpedagogiske medfødte evner de skulle besitte, eller hvor mange ekstra mil de er villige til å gå.

Det kan heller ikke være slik at vi som foreldre skal eller kan løfte barna våre opp og fram, bære de på skuldra, når vi ikke er der.

Vi er løver, men så sterke er vi ikke.

Kåseriet sto opprinnelig på trykk i iTromsø