– Hvordan var din dag, da?, spurte mannen min meg med et forventningsfullt blikk.

– Joda, helt grei. Bortsett fra at jeg har vært inne på et rom på UNN med tissen på display og med bleie på, og hoppet 20 «jumping jacks» foran en sykepleier. Etterpå tipset gynekologen meg om at det kan hjelpe å bruke dildo.

Det er helt sant. For sant.

Inntil i dag har jeg hatt en mørk hemmelighet: jeg tisser på meg. Eller, jeg skvetter, som de sier – når jeg hopper trampoline, løfter opp et av mine tunge barn, nyser, hoster og løper. Jeg har hørt at det er mange som gjør det, likevel har jeg nesten aldri hørt noen snakke om det. Hvorfor? Antakelig fordi det er så innmari flaut – utenkelig flaut, særlig for en som meg – som aldri har vært fisens mor, og som føler meg skitten og blodig når jeg kjøper rosa ob. Og heller skulle ønske jeg var en sånn søt, ei, som kjøpte de gule små.

Årsaken til problemet startet vel med et ligg en gang i 2013, som resulterte i en langdryg, storhode-fødsel i 2014. Det store hodet flyttet ikke bare på hjerterota og etter hvert på møblene i huset, men han klarte sågar å bølle med musklene rundt urinrøret – gjorde det sikkert skjevt også – og bidro til et slags landskapsbroderi i tissen og omegn.

Lillesøstera, som kom tre år etter – også med et for stort hode for min fødselssmak – hjalp ikke særlig på situasjonen. Verken det ene eller andre storhodet burde kommet som noen overraskelse på meg. Jeg hadde selv kallenavnene «nepa» og «Benny Hill», da jeg var liten, på grunn av min distinkte og ovale hodeform.

Og jeg hadde også hørt at man kunne begynne å lekke etter fødsler – at det var normalt, men at det fantes hjelp. Ingen skal måtte gå rundt og tisse på seg selv, sa ei venninne. Så etter syv år med å gjøre nettopp det, her og der, tok jeg motet til meg og oppsøkte jeg hjelp.

Det første som kom, var et brev i påvente av undersøkelsen – som oppfordret meg til å forsøke å gjøre knipeøvelser, og til å gå ned i vekt mens jeg ventet. Feministen i meg tok kvelertak på brevet og rev en bit av det i provokasjon. Etterpå gråt hun litt.

Hun gråt også da jeg fikk innkallelsen. Drøyt ydmykende lesing. Ti sider med avkryssing om når og hvor mye urin som kommer da og da, en tissedagbok med veiing av bind og urinering i litermål og «testen». «Testen», hvor jeg skulle stå en tirsdagsmorgen tissen bar, foran en sykepleier og hoste, etterpå med bleie på, og hoppe med blæra fylt med tre liter vann, for å se om jeg tisset meg ut.

Jeg skjønte jo allerede da jeg fikk innkallelsen at jeg en tirsdag morgen kom til å stå der naken og hoppe og slå av sjuke vitser for å forsøke å gjemme skammen.

– Du er tett som en konfirmant, sa den mannlige gynekologen etter testen.

For jeg tisset jo ikke på meg mens de så på. Herregud, jeg kneip jo tisseleppene blå, under 20 knallharde «jumping jacks», som om det gjaldt livet. I retrospekt burde jeg kanskje ha tisset meg ut, latt den gule flommen strømme. For å få operasjonen hvor de løfter urinrøret med tråd, måtte jeg nemlig ha tisset på meg – 15 milliliter (20, hvis jeg bodde i Oslo) under den internasjonale hoppe-og-hostetesten – forklarte gynekologen meg etterpå. Å løfte urinrøret uten dette, kan føre til at man stopper strømmen helt, visstnok.

Jeg satt der, heldigvis påkledd, og tenkte at vi – i alle fall jeg – kunne ha spart oss ydmykelse, tid og penger på å ha visst dette, og kjørt den testen der hjemme i stillhet. Ikke på et sykehuskontor – naken, foran en sykepleier som fulgte nøye med.

– Du skal ikke føle på skam. Det er ikke din skyld, fortsatte gynekologen.

– Selvfølgelig er det ikke det, sa jeg. Litt sjokkert over uttalelsen. Skulle det være min skyld?

Jeg la ut om de store hodene, simulerte fødslene med stor iver, kjørte på. Sa at jeg hadde knepet for harde livet i føkkings tjue år, men at det ikke hjelper. Gynekologen kunne fortelle meg at man nesten må forvente å tisse moderat på seg etter fødsler, at det blir verre når jeg kommer i overgangsalderen, og at det ikke hjelper alle, den der knipinga.

– Men det fins jo én måte å stimulere musklene på, som ikke innebærer kniping, sa han, mens han hostet uten å måtte hoste, for så å feste blikket i meg:

– Det er med en vibrerende probe.

– Probe?, spurte jeg uforstående.

Han nikket bort mot det jeg nå vet kalles «probe» – det lange instrumentet han hadde hatt inni meg for noen minutter siden, under en ultralydundersøkelse. Jeg tok ikke hintet.

– Ja, en dildo, da, sa han. Jeg kunne høre at han tvang fram det ordet.

– Å bruke en vibrerende dildo skal få musklene til å jobbe, uten at de vet om det. Det kan hjelpe, la han ydmykt til.

Jeg så for meg t-skjorta: «I went to the doctor to get an operation for my pee-pee, and all I got was a dildo».

Vi ses på kondomeriet da, folkens!

Kåseriet er tidligere publisert i avisa iTromsø.