Sist oppdatert:

Helt bokstavelig, altså, de skjønner ikke hva jeg sier. I over 20 år har jeg trodd at de skjønte at noe var enkelt når jeg sa «bære blåbær». Men de gjør ikke det. De tror jeg snakker om blåbær. Selve bæret. Utrolig, egentlig, at de fortsatt tror jeg er ved mine fulle fem.

Ja, altså, å «være ved sine fulle fem» betyr å være normalfungerende i hodet, det motsatte av «peise tuillat». Beklager, jeg skal heretter bringe oversettelser i parentes i denne teksten for å være sikker på at alle henger med. Jeg må for øvrig nesten bare takke barna mine for at de har vært såpass tålmodige; jeg må jo ha sagt veldig mye rart opp gjennom årene, ting som overhodet ikke henger på greip (gir mening) i sammenhengen, eller som i beste fall framstår som et språk fra forgangne (svunne, eventuelt slå det opp) tider.

Jeg burde sikkert ha oppdaget det lenge før, kommunikasjon skal jo liksom være mitt fag. Men det er faktisk ikke før helt nylig at jeg har oppdaget at min generasjons faste ord og uttrykk i svært begrenset grad har blitt med over til neste generasjon. Jeg skjønte det da en ungdom i familien på en litt forsiktig måte sa at han syntes tekstene mine bar preg av en interessant ordbruk, ord som «kanskje ikke er så vanlig lenger», som han sa. Det gikk det opp for meg at noe har skjedd, for jeg fører da vitterlig et folkelig språk?

Så jeg sjekket med minstedatteren, født et par år før tusenårsskiftet. Hun klarte nesten ikke å slutte å le når jeg spurte om hun virkelig ikke skjønte hva jeg mente når jeg sa «bære blåbær». Jeg prøvde meg med «som man reder så ligger man». Mer latter. «Opp som en bjørn, ned som en skinnfell». Hysterisk latter. Jeg skrinla (lot ligge) «skjegget i postkassen». Man vil jo ikke bli utflirt.

Så kom vi til fugler på taket – det hadde hun hørt om. «Det er bedre med ti fugler i hånda enn ti på taket», mente hun. Vel, måtte jeg nesten si, du er inne på noe, men ikke helt. Da jeg hadde gitt henne fasit, måtte jeg spørre om hun visste hva uttrykket henspiller på (viser til). Det visste hun egentlig ikke, men mente det måtte handle om at når noe var ubehagelig – hun liker ikke fugler – var det bedre å ha kontroll enn å ha dem sittende på taket, på en måte.

Min yngste datter er en oppegående (det samme som fulle fem) jente, hun går faren en høy gang (er flinkere) i det meste hun foretar seg. Men hun, og antakelig store deler av hennes generasjon, har på et eller annet ubegripelig vis gått glipp av vesentlige deler av språkarven. Jeg skjønner ikke hvordan det har skjedd, like lite som jeg skjønner hvordan man gjør en risikovurdering uten å telle antall fugler i hånda og vurdere dem opp mot antall fugler på taket.

Så med dette slår jeg en slags voksenalarm – våre unge skjønner ikke hva vi sier. Ikke et kvekk (ikke et ord). Eller, det er jo selvsagt å sette det på spissen, men de skjønner langt mindre enn vi tror, og mye av det vi sier høres helt borti staur og vegger (helt insane) ut i deres ører. Det synes jeg faktisk er viktig at vi voksne vet. Det kan forklare mange hittil uoppklarte misforståelser.

Hvem som må tilpasse seg i denne saken er ikke nødvendigvis åpenbart for meg. I vår sekulære tid er det muligens for mye forlangt at ungene skal beherske de bibelske uttrykkene, de må vi kanskje bare akseptere at går dukken (forsvinner) med oss. Vi blir nok de siste som, når vi er misfornøyde med å ha fått en uriaspost (en utsatt, farlig jobb), går til sjefen og utbasunerer et pauli ord (høylytt kjeft). Jeg tipper i alle fall det.

Vi må muligens også bare innse at det er noen ord fra gammeltida – da vi stort sett levde av det vi fant på bakken og i havet – som ikke har livets rett (vil overleve) i framtida. Ungene våre kommer neppe til å stå opp i otta (ja, det er for så vidt også et sted i Gudbrandsdalen), eller vende tilbake til hverdagen ved hjelp av striskjorte og havrelefse. Framtidige politikere kommer neppe til å bære staur heller.

Men jeg synes jo at millenniumsfolket skal se litt opp og bakover også, det kan jo være noen gullkorn (bra uttrykk) å hente, og ett og annet visdomsord. Jeg ba datteren min om å tenke på ord og uttrykk de faktisk bruker seg imellom i dagligtalen sin, hvordan den enn foregår. Først ble det stilt, så kom det noen engelske greier. «That’s what she said» eller noe, som antakelig betyr «sa brura». Og «oh my god», som er omtrent det samme som «du store alpakka».

Da kom jeg på at også jeg har byttet ut noen gode gamle ord med fancy engelsk. Slikt var jeg lenge en motstander av, inntil jeg ble eldre og mer sikker på meg selv, da blir man gjerne litt mer storsinnet. Så da begynte jeg rett og slett å si «yeah right». Det gjorde jeg ikke før. Da sa jeg: «Ja, god morn, Hans Larsa».

Språket, ass.

Kåseriet sto opprinnelig i iTromsø 15. mai 2021.

Publisert: Sist oppdatert: