Høyt og utilgjengelig: – Det var egentlig bare en stor fjellsprekk, men ettersom vi begge er arkitekter så ble vi trigget av utfordringen

For den barnefødte optimisten Solan Gundersen, kjent fra Kjell Aukrusts filmklassiker Flåklypa, var som kjent det vanskelige en bagatell, og det umulige en utfordring.

Noe av den samme tankegangen ligger nok også innbakt som en slags ryggmargsrefleks hos mange arkitekter.

I alle fall var det slik arkitektparet Gudrun Molden og Per Højgaard Nielsen tenkte da de første gang fikk se tomten som etter hvert skulle romme familiens nye fritidsbolig.

– Vi var egentlig ikke på jakt etter noen hyttetomt. Vi har alltid likt å seile. En dag vi var ute på fjorden, så vi imidlertid en salgsannonse i avisen på en ledig hyttetomt. Og ettersom den lå rett over fjorden hvor vi lå, så dro vi bort for å se, sier Nielsen.

Høyt hevet over flommen – farfarens sjøbu ble plassert på påler

Året var 2010 og øya var Skotøy i Os kommune med Lysefjorden som nærmeste nabo. Fjorden er oppkalt etter Lyse Kloster, hvor munker fra Fountains Abbey i England holdt til frem til 1536.

Fra tomten er det utsikt over til Sotra. Ikke langt unna ligger Lysøen, Ole Bulls særegne sommerbolig fra 1873, i dag fredet som et nasjonalt minnesmerke.

Men om utsikten var aldri så bra, så lå det likevel utfordringer på veien for ekteparet. Tomten, som hadde ligget til salgs lenge, lå nemlig slik til at de færreste som hadde vært i nærheten av å vurdere et kjøp, neppe hadde brukt plagsomt mye energi på å fastslå at den nærmest var umulig å bebygge.

I alle fall for folk som ikke levde av å tenke vinkler, bæring og estetikk.

En særegen tomt

– Det var en nokså sær og vanskelig tomt. Det var egentlig bare en stor fjellsprekk, men ettersom vi begge er arkitekter så ble vi trigget av utfordringen, sier Gudrun Molden.

«Hytte» i nedlagt hermetikkfabrikk: – Det var bare kaldtvann her, og fabrikkbygningen manglet toalett

For i det hele tatt å komme seg opp fra sjøkanten burde man hatt egenskaper som minnet mer ei norsk fjellgeit. Og vel oppe lå de naturgitte utfordringene i kø med tanke på å skulle plassere et bygningsverk på tomten.

– Det var egentlig bare en knaus, og det var heller ikke noe sted å komme i land. Vi trodde aldri vi fikk lov til å bygge der, sier ektemannen. Ikke rart svigerforeldrene, også de arkitekter, var lunkne til prosjektet.

– Gudruns foreldre synes ikke vi burde bygge her, de mente det var for bratt. I dag kaller de det bare for lille Capri, de elsker å være her, sier den danskfødte arkitekten lurt.

Før de kjøpte hytta handlet det mest om kjøl, ribb og knop for familien på fem. Da var det Skandinavia rundt hver sommer i deres 37 fot store seilbåt, med de utfordringene det kan skape.

– Det var visse begrensninger med å være på sjøen hele tiden. På en båt er det bare én kaptein. Vi har seilerbarn, én som fungerer som kollega og én som blir sjøsyk hele tiden. Selv hadde jeg rollen som «hopp for faen», så jeg slet litt med være underordnet på båten til enhver tid, sier Gudrun i en blanding av godlynt latter og alvor.

Hytteprosjektet på Skotøy ble derfor hennes måte å få ektemannen på land, samtidig som han fortsatt kunne være tett på sjøen. I dag fungerer seilbåten som anneks til hytta.

Kaller hytta «Sponheim»

I 2011 sto hytta ferdig, uten at det var en selvfølge. At parets selvtegnede hytte muntert omtales som «Sponheim» er nemlig ikke helt tilfeldig.

Tomten var ikke regulert, derfor ble den kjøpt med klausul om at de faktisk fikk bygge på denne knausen. Ikke lå den utenfor 100-meterssonen heller, og øya er et LNF-område med spredt nyttebebyggelse.

Det er nesten som å be om trøbbel med lokale beslutningstagere. Redningen ble en tidligere statsråd og venstreleder. Da Lars Sponheim i 2010 ble ny fylkesmann i Hordaland lovet han at strandsonen på Vestlandet skulle vernes, likevel skulle hver byggesak behandles for seg. Og ekteparet tok han på ordet og fikk gehør.

– Vårt viktigste argument var at dette var en tomt som tross alt allerede var til salgs. Dessuten fantes det himla mange bedre friområder på øya enn akkurat på denne utilgjengelige knausen. Samtidig så vi noen muligheter ingen andre hadde sett, sier Gudrun Molden.

All takk til. Den gangen det var gårdsdrift på Skotøy ble tomten kalt «Noreklubben».

– Nå heter den bare «All takk til Sponheim, det var å ri på hans store ord, sier Gudrun ertende.

At den 74 kvadratmeter store hytta er kledd i over 7000 sponbiter fra Norsk Spon i Trondheim skyldes likevel mer tilfeldigheter enn et ønske om å hedre mannen bak sitatet «Hver mann sin høne», et av de mest legendariske sitatene fra Stortingets talerstol.

Hytta med sin 100 kvadratmeter store takterrasse er for lengst blitt en snakkis, og ble tidlig omtalt både som en «strandet breiflabb» og et amfibiedyr. Uten at det tar nattesøvnen fra ekteparet.

Det enkle hyttelivet: Aleksander teikna og bygde si eiga hytte

Syntes den var rar

– I begynnelsen var det nok mange som syntes den var veldig rar, at det var en litt sær hytte. Men alle som kommer på besøk synes den er helt fantastisk, sier Gudrun.

Hytta har sine særegenheter, slik må det kanskje også bli med to arkitekter som liker å teste nye ting. Rundt hele hytta går det blant annet en svalgang, godt skjermet av skyvbare vegger når været står på som verst. Disse er inspirert av de tradisjonelle japanske skyvedørene laget av rispapir.

– Svalgangen er hentet fra gamle byggeteknikker i Norge, hvor det ofte ble brukt svalganger. Vi har derfor ingen innvendige korridorer, vi går bare ut når vi skal inn, sier Molden.

Hytta har tre soverom, hvorav ekteparets rom har to innganger. Form og lengde på hytta var gitt på grunn av størrelsen på tomten. Likevel har de valgt å trekke hytta en meter utenfor fjellskrenten, med fire meter fritt fall ned til sjøen. For ikke å dra bygningskroppen ytterligere utover kanten ble derfor det største soverommet bygget med en seng som strekker seg fra vegg til vegg i lengderetning, med inngang på hver side, en såkalt «Laila-løsning». Det innebærer at det ikke er fri gulvplass ved enden av sengen. I stedet bygges det dører på hver side av sengen.

– Så når vi legger oss, sier vi godt natt, så går jeg ut på vestsiden, mens Gudrun går ut på østside. Så møtes vi igjen inne på rommet, humrer ektemannen Per. At kona ligger på østsiden av sengen skyldes også hennes trang til morgenbad. Da kan hun tusle rett ut fra soverommet og ned til en iskald dukkert.

For å komme til alle soverommene, bad og do må man også bevege seg utendørs via svalgangen. På doen står et vakuumtoalett som komposterer avfallet til «rosemat».

Bygget ny og mindre hytte: – Den gamle var på over 160 m², med sengeplass til 14 stykker og diger tomt

Strøm, men ikke vann

– Hytta er laget i nøkterne materialer. Sponbitene er laget av kjerneved fra lerk, festet med syrefaste kramper, alt annet er av norsk furu, sier Per.

Hytta har innlagt strøm, men ikke vann. Ved å la det 100 kvadratmeter store taket få en svak helning samles regnvann til vaskevann i en lukket tank under hytta.

Å bygge hytte på en øy uten veiforbindelse byr også på visse utfordringer. Under byggeprosessen måtte alt fraktes ut med en tidligere bilferge. Det krevde nitid planlegging. Hver gang noe skulle fraktes ut, måtte alltid noe gjøres klart for å sendes i retur for å spare kostnader.

– Da vi skulle støpe fundamentet måtte vi frakte en betongbil på denne fergen. Vi visste at den tok fem kubikk. Derfor ble fundamentet nøye avstemt slik at vi ikke trengte to betongbiler. Faktisk var det så nøye tilpasset at håndverkerne måtte gå rundt og samle opp det de hadde sølt av betong, sier Per.

Selve hytta kostet 1,2 millioner kroner. Med tomt, oppsetting, brygge og naust endte prislappen på tre millioner kroner.

– Spør du hvem som har tegnet dette, så vet vi det ikke. Vi utfyller hverandre veldig, hver av oss legger på lag på lag underveis. Det har fungert godt siden vi tegnet vår første konkurranse sammen på 1980-tallet, sier de.

Til daglig er begge arkitekter ved HLM Arkitektur i Bergen.

Plass til hele storfamilien: Fikk inn 16 nye sengeplasser i 35 m² stort anneks

Hjelp fra «Tid for hjem»

Utformingen av hytta kom også litt til underveis takket være byggmester Andreas Nygaard, kjent fra serien «Tid for hjem» på TV2.

– Jeg synes vi har fått ei hytte som kombinerer ønske om nærheten til sjøen, samtidig som den kryper inn i naturen, sier Gudrun.

Ved at hytta ble lagt på langs fungerer den som en vindsperre. Dermed kan de sitte i le uansett hvor vindretningen kommer fra.

– Samtidig hadde vi lyst til å lukke fronten litt, og heller ha åpningen på sidene. Det å ha følelsen av å være ute når du er inne var noe som tiltalte oss veldig, sier Per.

De store glassfasadene er derfor lagt på langsidene, disse kan åpnes gjennomgående. Den bauglignende fronten har derimot fått mindre vindusflater.

– Vi tenkte først å ha saltak, men det er noe med formasjonen på fjellet som fikk oss til å leke med formene i landskapet. Og ettersom vi selv var kundene kunne vi gjøre som vi ville, sier Gudrun.

I hennes familie florerer det av arkitekter. Hennes søster, Maria Molden er byarkitekt i Bergen, landets eneste i sitt slag. Begge foreldrene er arkitekter og det samme er to av parets tre barn. Og nettopp barna har vært svært aktive i prosessen på Skotøy.

– Det var viktig at ungene skulle føle en tilhørighet til dette stedet. Og det har de fått ved at de selv har vært med på å bygge og skape ting her ute, sier Gudrun.

Artikkelen har stått på trykk i Hyttemagasinet Nr. 7/2017