Høyt hevet over flommen – farfarens sjøbu ble plassert på påler

Ekstremværet «Synne» herjer Rogaland og Agder i desember 2015. Etterpå har Per Arne Log to muligheter.

Han kan ta pengene fra forsikringsselskapet og reparere den oversvømte sjøbua i Åna-Sira. Eller han kan plusse på en god sum og hindre at det skjer igjen. Han velger det siste. Ved hjelp av Holm AS i Flekkefjord hever han farfars gamle sjøbu én meter opp og plasserer den på påler.

– Det var ikke enkelt, for sjøbua hadde ikke et sammenhengende bjelkelag under. Jeg ante ikke hvordan det ville gå, men de satte inn rundt 15 jekker og hevet bygget noen centimeter av gangen, sier Per Arne.

«Hytte» i nedlagt hermetikkfabrikk: – Det var bare kaldtvann her, og fabrikkbygningen manglet toalett

Farfars gamle sjøbu

Under flommen går vannet 70–80 centimeter opp på veggene, og strømninger gjør at hele bygget letter. Bærekonstruksjonen ødelegges, og det er fare for at hele bygget kan rase. Oppjekkingen gjør heldigvis reparasjonen av bærekonstruksjonene lettere.

De utvendige trappene som blir hengende i løse luften, forlenges med trinn av cortenstål. Denne legeringen får raskt et ytre rustlag, men gjennomrustes vesentlig tregere enn vanlig stål.

– Farfar bygde sjøbua i 1939 med et funksjonalistisk preg. Den ble brukt til å tørke og behandle fiskeredskapen. Den gang lå det tett i tett med skøyter i Åna-Sira. Ferskvannet i elven drepte groene, og oppover elven kunne det ligge tre-fire båter i bredden, forteller Per Arne.

I dag er det langt stillere i bygda som splittes i to av elven Sira. Vestsiden tilhører Rogaland, østsiden er Vest-Agder.

Per Arne vokste opp på Rogaland-siden, mens de jevnaldrende guttene bodde tvers over elven og ble busset til en skole i Vest-Agder. Selv måtte han vestover til Sokndal, via bratte fjellskrenter langs Jøssingfjorden.

Nordsjøen og Italia

Han ble værende til han fylte 18. Deretter flyttet han til Stavanger, utdannet seg til bygningsingeniør og petroleumsingeniør, fikk jobb i Nordsjøen og reiste etter noen år til Italia for å jobbe med et arkitektfirma i Pisa.

Hjemme i Åna-Sira hadde både farfar Peder og far Tonning sluttet med fisket. Faren hadde fått jobb på det nye kraftverket i bygda, og sjøbua blir stående ubrukt i 25 år. Den forfaller og står til slutt i fare for å ramle sammen.

– Hadde den falt ned, er det ikke sikkert jeg hadde fått lov å bygge en ny. I 1999 bestemte jeg meg derfor til å restaurere den, sier Per Arne.

I den forbindelse kommer han i kontakt med Knut Jan Kluge, daværende regionsantikvar. Per Arne lar seg inspirere av ham, og restaureringen skjer i videre samarbeid.

– Ifølge Kluge ble det bygd flere sjøbuer med denne arkitekturen i Norge, men de er nå revet eller bygd om til typiske sjøhus med saltak. Takket være at vi lyttet til Kluges råd, er Logbua beholdt slik den var.

Det enkle hyttelivet: Aleksander teikna og bygde si eiga hytte

Per Arne fikk laget to utleieleiligheter, mye brukt av fiskeglade tyskere.

Nytt liv

Dette går sin gang, inntil «Synne» treffer Åna-Sira. Regnet øser ned og kraftverket må slippe ut vann i elven. Samtidig kommer det en stormflo fra havet. Dermed stiger vannet oppover sjøhusveggen.

Oppjekking og ny restaurering fører til store kostnader. Istedenfor å spare der han kan, går Per Arne motsatt vei og gjør innredningen så elegant som mulig. Når han ikke selv skal bruke den gamle sjøbua som hytte, er meningen å leie den ut til eventer. Tiden med tyske fiskere er tilbakelagt.

– Noen vil kanskje være her én dag eller to, eller en uke. Vi har en flott turløype ut til jettegrytene ved Brufjell. Før ble Brufjellshålene brukt av fiskerne til å navigere, men i dag besøkes de av flere tusen hvert år.

Tanken er også å kunne tilby full matservering til leietagere som ønsker dette, og lille Åna-Sira huser faktisk en mesterkokk eller to.

Italiensk innredning

I tillegg har han fått med seg kunstneren Åsgeir Hesby, som sammen med tvillingbroren Bjørnar har flyttet fra Orre til Åna-Sira. Der har de kjøpt seg en fjellgård fra 1700-tallet, med et tilhørende sjøhus ved siden av Per Arnes.

Kjøpte et 150 år gammelt hus for å oppnå hyttedrømmen: – Det så ut som en utfordring. Eller: Det så ikke ut!

Inntil videre pendler nemlig Per Arne mellom Norge og Italia, der han jobber med restaurering og formidling av hus. Det har ført til at sjøbua i stor grad er innredet med italienske møbler.

– Spisebordet på cirka 3,2 meter har jeg tegnet selv og fått laget av en snekker i Firenze. Beina er to vertikale stålplater. De er slanke og stjeler ingen plass.

Kjøkkenøya er laget i Venezia, av Zampieri. Lampene over bordet er fra engelske Tom Dixon, men de ble kjøpt fra en italiensk restaurant.

To av badene er svarte, belagt med epoksy. Dermed er de helt vanntette og blir en stor dusjsone.

– Demper du belysningen og isteden tenner levende lys, oppleves det som å dusje inne i en mørk grotte, sier Per Arne.

Den gamle gipshimlingen i hele huset er fjernet, slik at de opprinnelige bjelkene kommer frem. Dermed føles også taket høyere.

Trappen opp til annen etasje har han tegnet selv. Den er plassert i en stor åpning.

– Jeg har ønsket å bevare sjøbua så godt som jeg kan. I det store hullet ble fiskeredskapen vinsjet opp etter å ha vært dyppet i tjære.

Sjakten er cirka 8,5 meter høy, og over denne er det plassert en stor takkuppel. Tilsammen er det plassert tre takkupler for å bøte på at den gamle sjøhusfasaden har begrenset med åpninger.

Oppe er det et fellesrom, utstyrt med en sofa fra MDF Italia og lamper fra samme land. Soverommene har glassvegger som kan skjermes av etter behov.

Nye planer

Veggene i huset er forholdsvis tomme, for tanken er å lage en salgsutstilling med Mario Madiai fra Toscana.

Han bor på en vingård ikke langt fra Per Arnes oppholdssted i Italia. Dit har Per Arne tatt med seg små og store grupper av nordmenn, og det er noe av opplevelsen som møter dem der, han nå vil forsøke å overføre til Åna-Sira.

Kunst er en av Per Arnes mange interesser. Da vi ringer ham under planleggingen av artikkelen, er han i Ukraina for å organisere et besøk fra kunstnere der til Kapittel-festivalen i Stavanger.

Pendlingen mellom Norge og Italia har nå vart i 17 år, og Per Arne kan etter hvert tenke seg å bruke mer tid i hjemlandet. Ønsket er å prosjektere ting i Norge, og starten er farfars gamle sjøbu. Den står nå trygt hevet over trusselen fra klimaendringer og orkaner med navn.

– Vi jekket bua opp en meter. Om det ikke er nok, er det nå veldig enkelt å heve den en meter til. Jeg ser for meg at dette er noe man må være forberedt på fremover, sier Per Arne Log.

Med tanke på sist helgs uvær og storflom i Agder og Rogaland, har han et poeng.