Kongen av Henningvola har gått bort og Henning IL har mistet en ildsjel av rang.

Per kjørte tråkkemaskin på Henningvola første gangen til påskelunsj i Kaffedalen vinteren 1987.

Ble fast sjåfør fra høsten 1988. Etter det har Per Rannem vært synonymt med gode skiforhold på Vola.

Han var alltid opptatt av at Vola skulle fremstå best mulig. Det skulle være kvalitet over alt det han gjorde. Dette gjaldt alt fra brubygging, grøfting og merking til at løypenettet var kjørt best mulig hele tiden. Han samarbeidet en del med militæret på Steinkjersannan som brukte beltevognene sine på Vola til bl.a. pakking av løyper og når tråkkemaskina satte seg fast.

Løypene på Henningvola ble tråkket opp av Martin Austli, Bjørn og Audun Kolstad. Per brukte dette som utgangspunkt for dagens løyper, men endret løypene sammen med kjentmennene Per Austmo og Oddbjørn Iversen slik at de gikk utenfor bunnløse myrer og tjønnhøl. Per la vekt på å ha alle papirer i orden før man gjorde noe på Henningvola. Han samarbeidet derfor mye med grunneierne, kommunen og Statskog.

Han var idémakerne til flere av løypene, deriblant Henningvola-Mokk og løypa til Sæli Alpinanlegg.

Når Per var ferdig med løypekjøringa, alltid før 0900, så satte han seg i speakerbua for en kaffetår og en matbit. Her tok han gjerne imot besøk, og mange var innom for å gi skryt av løypene. Noen gikk fast innom bua etter skituren, dette var spesielt John Myhr og Torbjørn Grande.

Etter hvert ble økonomien trangere og man måtte begrense løypekjøringen.

Per valgte da å avslutte sitt arbeidsforhold på Vola før sesongen 2013–2014 da han ikke kunne vise fram Henningvola best mulig.

Henning IL hadde et treff med Per på skihytta en måned før han døde. Treffet ble brukt til å intervjue Per om hans virke for Henning IL og Henningvola. Han kunne fortelle at han var med på grunnarbeidet på Skihytta i 1969 samt grunnarbeidet til gressbanen til idrettslaget i 1982.

Han kunne videre fortelle at det var han som hadde bestemt fargekodene på løypene, og han var nøye på at alle løypekrysstolpene var like høye. Så vi som snakket med han fikk en liten skrape for at noen hadde vært unøyaktig med dette etter at han hadde sluttet. Han fortalte om gode hjelpere på Vola, og at han hadde god hjelp av ordningen med «arbeid for trygd».

Vi merket at han var påkjent av alder under treffet, men ikke verre enn at han spurte om det var mulig å låne en snøskuter til vinteren, slik at han kunne inspisere løypene. Dette viser at hans interesse for Vola opptok han til det siste.

Det siste store prosjektet som Per var med på Vola, var byggingen av ny maskinbu. Som vanlig skulle det være kvalitet over bygget, og det ble en liten kostnadssprekk, men vi ser i dag at det var verdt det. Og som en heder ble bua påført navneskiltet «Persbu», oppkalt etter Per.

Idrettslaget ønsket å hedre Per med æresmedlemskap, og han ble innstilt til dette, men Per sa klart ifra at han ikke ønsket dette.

Henning idrettslag er takknemlig for den innsatsen Per la ned for laget og Henningvola.

Vi lyser fred over hans minne ved dette diktet:

Skal hilse fra fjellet – det evige land,

Hvor moskus og jerven har bolig.

Min lengsel dit inn er blitt som en brann.

Kun der får jeg fred og blir rolig.

Henning IL