MINNEORD: Det er mange personer som har vist meg tillit, turt å satse på meg og bygget meg opp til den jeg er i dag. Hedersmannen Runar Helbostad er en av disse. Tilbake til da jeg var en ung og nyutdannet journalist, ringte Runar meg en kveld. Det var stort. Han var en person jeg så opp til og hadde respekt for. På den tiden var han NM-general for NM på ski som skulle arrangeres på Steinkjer i 2011. Han var i gang med å bygge opp organisasjonskomiteen. Runar lurte på om jeg ville bidra som pressesjef. Det var en ære bare å bli spurt, og jeg takket umiddelbart ja. Årene med planlegging og gjennomføring av NM var ei artig tid. Der fikk jeg ansvar for å holde styr på personligheter som Petter Northug, Anders Bardal og Otto Ulseth – og jeg fikk møte Kong Harald. Samtidig var Runar en stødig og god sjef som ga meg mye tillit og gode råd. Årene etter møtte jeg Runar i flere forskjellige sammenhenger. En lun person som det alltid var hyggelig og snakke med. Ikke minst hadde vi mange fine samtaler i forbindelse med at jeg skulle skrive om idrettshistorien til Sprova og Beitstad. Selv ble han først kjent som «Bjørnen i sprovamålet», og skulle senere bli en av Trøndelags mest framtredende idrettsledere. I dag gikk hedersmannen bort. En bauta har forlatt oss. Et langt og innholdsrikt liv er over.

Runar startet sin idrettskarriere i Sprova som 14-åring på fotballbanen. Fra da av var han fotballfrelst, og spilte mer eller mindre aktivt som keeper i over 30 år. Han skulle også bli trener for Sprova-laget over flere år. Det er nok likevel som idrettsleder, og da særlig innen vinteridretten, at Runar er mest kjent for folk. Ski i større sammenheng kom han i berøring med først i 1978 da han ble teknisk sjef for NM på ski. Fra da var han også skifrelst. Allerede i 1980 tok han på seg vervet som formann i Nord-Trøndelag skikrets. Den jobben hadde han fram til 1986. Så var han formann for hovedkomiteen for NM på ski i 1987. Senere ble han medlem i kombinertkomiteen i Norges Skiforbund fra 1989, og da VM på ski ble arrangert i Trondheim i 1997 satt han i organisasjonskomiteen som rennleder for kombinert. Senere hadde han lederverv både for NM på ski i 2001, NM i skiskyting i Steinkjer 2005, NM på ski for juniorer i 2006 og sist som NM-general under NM på ski i Steinkjer i 2011. I en kort periode på 80-tallet var han også leder av Steinkjer Fotball AS. En meget imponerende karriere, og alt startet mellom stengene til Sprova.

Her sitter Runar Helbostad på hytta i Fergeli der han har hatt mange hyggelige stunder. Foto: Privat

Runar kom til verden vinteren 1945 på gården Helbostad på Namdalseid. Runar skulle bli boende på Namdalseid til han var tolv år gammel, da flyttet han sammen med moren sin til Sprova og Hjellneset. Runar fant seg fort til rette i nabolaget. Sprova idrettslag var svært aktive med å legge til rette for ungdommen som vokste opp i grenda. Fotballaget viste gode resultater, og Runar viste gode takter på guttelaget som keeper. Her ble han ofte sammenlignet med Gordon Banks. En sammenligning Runar ikke hadde noe imot.

– Det var Gordon Banks og Lev Jasjin som var de store forbildene den gang. De var verdens beste keepere på den tida, og vi måtte jo prøve å følge opp våre forbilder. Fotball var selve livet, fortalte Runar til meg da jeg holdt på med mitt bokprosjekt. Så mye tid brukte Runar på fotballen på 60-tallet, at han selv kvelden før han giftet seg med sin kjære Ranveig var på trening.

– Det gikk greit det, men svigermor likte det ikke særlig godt, humret Runar med sin gode latter.

Debuten på seniorlaget til Sprova kom i 1961. En ærefull oppgave for den lovende 16-åringen. Etter dette ble søndagene hellige. På denne tiden var søndager alltid kampdag. Avisene var også godt oppdaterte på bygdefotballen, og det sto alltid resultater og et kort referat i mandagsavisene.

På seniorlaget fikk Runar mange gode medspillere. Steinar Stjernen var den klare eneren, men Olav Damås og Halvor Sprauten var også meget gode fotballspillere. Asbjørn Olsen var kjapp dribleback på banen og en liten farsk utenfor banen. Brødrene Feragen var også gode. I tillegg var det flere unggutter på alderen til Runar som var meget god, blant annet Arvid Løfblad. Runar skulle etter hvert bli kjent som en tøff keeper. I en kamp med mange tilskuere klarte han å dra buksa av en av motspillerne. Dette ble behørig omtalt etter kampen, både blant publikum og i avisene.

Allerede i 1963 var han med på å vinne kretsmesterskapet. En prestasjon laget skulle gjenta i både 1966 og 1970. I 1973 ble Runar kåret til årets sprovaspiller. Det var det samme året som Namdal Arbeiderblad omtalte Runar som «Bjørnen i Sprova-målet», etter en storkamp mot Namsos, der han holdt buret rent tross hard motstand. Avisene omtalte Namsos sine store problemer med å slå Sprova på starten av 70-tallet som «sprovakomplekset», og etter den nevnte kampen i 1973, som ble spilt under Namsosmartnan, var overskriften «Sprova fikk dagens martnastilbud – og slo til». Robert Aasegg hadde scoret vinnermålet, og en glad sprovagjeng fikk med seg en artig martnasfest etter den kampen.

Karrieren i Sprova-buret varte i nesten 30 år for Runar. Han spilte fram til 80-tallet, og han hadde også en del år på oldboyslaget før han la hanskene på hylla. Utenfor banen var Runar kjent som verdens triveligste person, men på fotballbanen kunne han ofte vise seg fra en helt annen og ukjent side.

– Til slutt ble jeg for ivrig til å kommentere det jeg mente var feil dommeravgjørelser enn til å følge med spillet. Dermed måtte jeg hente ut atskillig mange baller i nettet bak meg. Da fant jeg ut at det var på tide å legge opp, fortalte Runar selv, som innrømmet at han kunne ha noen uheldige kommentarer i kampens hete.

Fotballen derimot la han ikke helt på hylla, og Runar fortsatte i en årrekke som trener og en del av støtteapparatet til fotballaget i grenda. Som trener for fotballaget og en fast deltaker i dugnadsgjengen når det ble arrangert idrettsarrangement i grenda, ble Runar etter hvert en aktiv og ivrig ildsjel. Her hadde han god læring i den imponerende dugnadsånden som rådet i Sprova. Selv fortalte Runar at «Kårkaillan» brukte veldig mye tid på fotballen. Da tenkte han først og fremst på på Steinar Stjernen, Jakob Hustad og Feragen-gutta.

Fotballkarrieren avsluttet Runar som spiss på oldboyslaget, og i sesongen 1982 ble han faktisk toppscorer for grendas eldste fotballspillere. I 1989 hadde Runar sin siste sesong som trener, da han delte ansvaret med Knut Vanebo og Roald Vikan. Han prøvde seg som keeper igjen på ei trening tidlig på 90-tallet, men etter treninga gjorde det vondt i alle kroppsdeler, så det ble kun med den ene gjesteopptreden. Dermed var fotballkarrieren over for godt, og han konsentrerte seg fullt ut om de forskjellige ledervervene innen idretten. Runar var tiltenkt rollen som formann i fotballkretsen på midten av 80-tallet, men takket nei på grunn av arbeidsbelastningen, i stedet hadde han flere store verv innen vinteridretten. Det var fotballen som fikk Runar inn i skimiljøet. Det var vanlig at hele fotballgjengen samlet seg i Steinfjellet vinterhalvåret, både for dugnad og sosialt samvær. Det ble mye kaffe og skitprat, men aller mest trivelige stunder med dugnadsarbeid og gode skiprestasjoner. Runar var en aktiv del i dette, og etter hvert fikk han flere sentrale roller. Med årene ble han kjent for å være en av Trøndelags mest framtredende idrettsledere, med flere nasjonale verv. Høydepunktet kom nok i 1997 under VM på ski i Trondheim. Her var han en av de mest sentrale lederne, og var rennleder for kombinertrennet.

– Det var ei artig tid, var Runars kommentar da jeg spurte ham om å oppsummere karrieren sin. En karriere mer imponerende enn de fleste.

Runar vil bli savnet av familie, venner og den store idrettsfamilien. Jeg lyser fred over Runars minne.