Denne artikkelen har vært publisert i New York Times. Vi publiserer utvalgte artikler fra New York Times eksklusivt for abonnenter.
Oversettelse: Bjørg Hellum
Man skulle kanskje tro at en barnepsykiater som meg kjenner til all forskning på effektiv barneoppdragelse. Og ikke minst at jeg er en perfekt forelder selv. Det er feil. Særlig ett spørsmål har jeg lurt på:
Hvis barnet mitt gjør noe som ikke er skadelig for andre, men som er en «upassende» oppførsel i ulike situasjoner: Når og hvor ofte bør jeg rette på barnet?
Hvis for eksempel femåringen din spiser erter med fingrene, skader hun ingen. Men besteforeldrene kommer på besøk. Og du vil gjerne vise at du har klart å lære bort noen grunnleggende bordmanerer.
Eller når niåringen min hilser på en voksen mens han stirrer ned på skoene sine. Når og hvor ofte skal jeg minne ham på hvor viktig øyekontakt er?
Slik skal du ikke gjøre det
I fagmiljøene er det bred enighet om effekten av en rekke oppdragelsesmetoder: De skadelige virkningene av å skrike til barnet eller få barnet til å skamme seg er for eksempel godt kjent.
Men hva sier forskningen om mildere kjefting og masing?
Å kjefte eller mase på et barn for å få det til å endre en adferd som ikke er til skade for noen, skal foreldre aldri gjøre, mener Alan Kazdin, leder for amerikanske Yale Parenting Center. Kazdin er også forfatter av over 700 artikler og bøker om barneoppdragelse.
– Ikke fokuser på at barnet spiser erter med fingrene. Hvis du retter oppmerksomheten mot noe, kan den adferden du ikke ønsker, heller øke, sier Kazdin.
Hvordan lære barnet å takle motstand? Ekspertene mener disse egenskapene er avgjørende.
Kjefting gjør alt bare verre
Jeg ble forbauset og litt flau av å høre dette. Jeg har utallige ganger irettesatt sønnen min (vanligvis på en mild måte) for adferd som var sosialt upassende. Eller bare irriterende.
Ifølge forskningen har Kazdin rett, fant jeg fort ut. Ikke bare er det ineffektivt å kjefte hvis vi vil ha langvarig adferdsendring. Det kan også faktisk gjøre adferden verre.
Noen mindre studier tyder på at visse fremgangsmåter, for eksempel å stå tett inntil barnet, opprettholde øyekontakt og snakke lavt, kan øke virkningen av en skjennepreken. Men om du ønsker varig endring i en adferd, finnes det ikke bevis for at det er effektivt å kjefte.
Spørsmålet er derfor: Hvordan kan du få barnet til å endre adferd?
Grip barna i å være gode-metoden
Daniel Bagner er professor i psykologi og leder for studier av små barns oppførsel ved Florida International University. Han gir følgende råd:
Når foreldre har observert en adferd de ønsker å endre, for eksempel at barnet ser ned når det hilsen på en voksen, bør de følge med og legge merke til når barnet gjør motsatte av denne adferden. Altså når barnet har øyekontakt. Sørg da konsekvent for å gi barnet positive tilbakemeldinger når barnet viser den ønskede adferden.
– Det er viktig at foreldrene gjør det umiddelbart etter barnets positive adferd, sier Bagner.
Denne metoden blir noen ganger omtalt som «grip dem i å være gode». Det finnes nok av bevis på at såkalt positiv forsterkning, det å gi positiv feedback rett etter ønsket adferd, er svært effektivt.
Men hva om barnet ditt aldri viser den positive adferden, som å ha øyekontakt når det hilser på folk?
Er dere uenige om oppdragelsen? Her er seks tips for å håndtere uoverensstemmelsen.
Slik skjer endringen
Kazdin mener hemmeligheten er å bruke noe som heter «differensiell forsterkning». Når du ser en adferd som er svært lik den adferden du prøver å oppnå, gir du positiv forsterkning på den adferden.
– Hvis barnet unngår øyekontakt, kan du be barnet om å se opp når dere går inn i et rom sammen. Eller si «jeg tipper at du ikke kan se opp». Og når barnet faktisk ser opp, sier du noe slikt som «så flott at du så opp!». Smil og gi en klapp på skulderen, sier Kazdin og fortsetter:
– Hvis du fortsetter å gjøre det hver gang barnet ser opp, vil det begynne å gjøre det oftere. Hver gang du «tar» det i å ha øyekontakt, skal du gi positiv forsterkning. Etter hvert vil du få mer øyekontakt.
En annen teknikk som ekspertene er enige om, er bruken av lek. I eksempelet med barnet som spiser erter med fingrene, foreslår Kazdin å gjøre det til en konkurranse.
Si til barnet: «Nå skal vi ha en konkurranse! Vinneren er den som klarer å legge en ert på gaffelen og føre gaffelen til munnen mer langsomt enn de andre. Se her, jeg skal vise deg.»
– Så viser du hvordan du langsomt løfter en ert til munnen oppå gaffelen. Straks barnet også gjør det, skal du rose det for dermed å forsterke adferden. Og når leken er over, skal du ikke nevne den mer i løpet av middagen, sier Kazdin.
Låner metoder fra spillverdenen
Amerikanske Jane McGonigal, forfatter og leder for spillforskning- og utvikling ved Institute for the Future, bruker noe hun har sett når hun vil påvirke barns adferd. Nemlig at barn elsker å være bedre enn foreldrene.
– Jeg skaper et spill hvor jeg spør barnet om å hjelpe meg med å gjøre det jeg ønsker at barnet skal gjøre. Jeg ber barnet prøve å ta meg i å spise med fingrene i stedet for å bruke gaffelen. Eller legge merke til om jeg ikke ser folk i øynene, sier McGonigal.
Slik gjør hun det til en lek hvor det er barnet som hjelper den voksne.
– Jeg får vist hvorfor denne adferden er viktig, takker barnet og forklarer hvorfor jeg vil at det skal huske dette.
Ved denne metoden lar du barnet erfare hvor gøy det er å «eie» adferden og være ansvarlig for å fortelle foreldrene hva de skal gjøre, påpeker hun.
Hva er det viktigste tenåringen din vil at du skal forstå?
Sønnen begynte med øyekontakt
Det har tatt litt tid for meg å slutte å kjefte på barna. Det kommer så lett og automatisk. Selv etter at jeg har satt meg mer inn i adferdsendring. Men jeg har prøvd å bruke mer positiv forsterkning og kan se at det gir resultater.
Jeg fulgte Alan Kazdins råd og gjorde en lek av å lære min ni år gamle sønn å ha øyekontakt. Jeg sa: «Jeg vedder på at du ikke kan se meg i øynene i ti sekunder i strekk!» Han beviste stolt at jeg tok feil. Nå, hver gang han har øyekontakt med meg i bare to sekunder, smiler jeg og tar på skulderen hans og sier noe slikt som «flott at vi har øyekontakt!»
Denne fremgangsmåten betyr litt mer oppmerksomhet og selvdisiplin fra min side. Men min sønns evne til å ha øyekontakt har stadig bedret seg. Uten kjefting og masing fra meg.
Har du tips til forbrukersaker som gjelder barn og familieliv? Send en e-post.