Psykolog Lars Halse Kneppe gir fremover råd om hjemmelivet. Forslag til temaer han kan skrive om? Tips oss gjerne.
Et spørsmål jeg som psykolog alltid stiller tenåringer er: Hva er det viktigste foreldre forstår om dere? De aller fleste gir meg minst ett godt svar. Som regel kommer det rimelig kjapt. Og svarene er ofte ganske like, til tross for at ungdommene selv er svært ulike. Særlig er det tre svar som går igjen.
SVAR 1:
Ungdommene jeg snakker med er opptatt av at vi voksne forstår at verden har forandret seg. Deres ungdomstid er helt annerledes enn vår. Dermed er det ikke alle rådene våre som er like gode. Mange av rådene bekrefter bare at vi ikke forstår noe som helst.
Det er ikke bare å legge fra seg telefonen. La være å ta livet så alvorlig. Eller ikke bry seg om russetiden. Særlig synes mange det er irriterende at vi voksne ikke forstår hvor mange krav de har å leve opp til. Det er ikke bare er å senke forventningene eller ta flere pauser. Da har vi virkelig ikke skjønt noe som helst. Sier vi det, føler de heller ikke at de blir tatt på alvor. Det er langt bedre at vi innser våre begrensninger og møter dem med en genuin nysgjerrighet. Det er bedre å lure på hvordan det er å være ung i dag enn å late som at vi vet det.
SVAR 2:
De vil at vi skal skjønne at de ikke alltid vet hvorfor de har det som de har det. Noen ganger er bare livet litt kjipt. Årsaken til det kan være summen av mange småting. Det blir som den siste og berømte dråpen som får begeret til å renne over.
Tenåringer går som regel rundt med et rimelig fullt glass. Hele tiden. Det kan være tilfeldig hva det er som gjør at det renner over. Dermed er det heller ikke alltid like lett å svare på hva som er i veien. Noen ganger vet de ikke. Det betyr ikke at de skjuler noe, eller undertrykker noe annet.
Det hjelper altså ikke alltid å mase på en forklaring. Som tenåring går livet opp og ned. Det er normalt. I tillegg skjer det i et tempo som gjør at det ikke alltid er samsvar mellom tanker, hendelser og følelser.
De vet altså ikke alltid hvorfor de gråter eller hvorfor de brått ble så sinte eller opprørte. Og det må være greit. De må få lov til å reagere på måter de ikke forstår, uten å føle seg ansvarlige for å forklare oss alt. Ellers kommer de til å slutte å komme til oss.
Psykologens tips: Foreldrene er bekymret over at tenåringen har sluttet å prate. Dette er rådene.
SVAR 3:
Det tenåringer oftest svarer på spørsmålet mitt, er en variant av at de faktisk prøver og at de gjør så godt de kan. De gjør så godt de kan, men allikevel blir de møtt med at de ikke prøver hardt nok. Mange prøver mye hardere enn vi er klar over. De gjøre det kanskje bare på måter vi ikke forstår eller ser.
Mange av dem som prøver hardest er de som skjuler det mest. I likhet med oss voksne, synes mange ungdommer at er det veldig skummelt å vise at de prøver hardt. Det gjør det flauere å mislykkes. Ungdommer er livredde for å mislykkes, og særlig for at foreldrene skal se det. Derfor beskytter de selvfølelsen sin gjennom å late som de ikke prøver.
Mange av dem som tilsynelatende gir mest f, er de som prøver hardest. De får det bare ikke til. De vet heller ikke helt hvordan. Og de er for stolte til å be om hjelp. Det blir automatisk skummelt å tape ansikt hvis ansiktet er det siste du har igjen å tape. Sånn er det for alle, ungdom som voksne.
Det er i det hele tatt påfallende hvor mye ungdom og voksne har av de samme behovene. Og alle jobber vi ofte hardt for å skjule dem. Vi strever med å finne vår plass i verden og å forstå oss selv. Samtidig gjør vi stort sett så godt vi kan samtidig. Og er livredde for at det ikke skal være godt nok.
Foreldrene fortviler over tenåringen som vil ligge i sengen hele dagen. Hva kan de gjøre?
Huskeliste:
Kjære forelder. Dette er det viktigste du forstår om meg:
Verden har forandret seg. Det er bedre å lure på hvordan det er å være ung i dag enn å late som at vi vet det.
Jeg vet ikke alltid hvorfor jeg har det som jeg har det. Jeg kan ikke alltid forklare eller gi et svar.
Jeg prøver og gjør så godt jeg kan.
Hilsen tenåringen din.