Det er ingen luksus i hytta til Bente Pallesen Hellevik på Finnøy.
– Livet er på sitt beste når jeg sitter på hyttetrappen med en kopp kaffe og kjenner skuldrene senke seg. Da hender det ofte at jeg tenker på alle de gode stundene familien min har hatt her i over 100 år, sier hun.
Panelet på veggene er det samme som for 100 år siden. Vegger fulle av minner skal ikke males eller rives ned. Tenk hva de har sett og hørt, disse veggene, av lek og latter, sorg og tårer.
En bratt stige og en luke i taket fører opp til hyttas to små soverom.
– Det er et bevisst valg fra min side å forandre på minst mulig. Noe har vi jo endret. Kjøkkenet er nytt, og vi har bygd på for å få plass til et bad. Men det meste får bli som det alltid har vært. For meg handler ikke hytteliv om luksus og moderne fasiliteter. Det handler om minner, om røtter og tilhørighet, sier Bente.
En drømmehytte på 42 kvadrat: – Uten store midler fremstår nå hytta som koselig, intim og sjelfull
Lekehytte
Finnøy er en populær hyttekommune i Rogaland, med i underkant av 800 fritidsboliger. Størsteparten ligger på øyas sørside, på Reilstad.
Fastboende her skal etter sigende være penere i målet enn resten av øyboerne, som en påvirkning fra byfolk gjennom 100 år.
Det var her Bentes morfar, den velstående forretningsmannen Nic Wesnes fra Stavanger, kjøpte en tre mål stor tomt av bonde Gaute Reilstad i 1902.
Fire år senere fikk han reist en hytte som trolig var Finnøys første fritidsbolig.
Familien ga hytta navnet Fredheim, og den er fortsatt i familiens eie.
Nic Wesnes og hans fru Ingeborg hadde seks barn, og i 1917 fikk han bygd en lekehytte i hagen. I dag er den Bentes ferieparadis.
– Den ble kalt bungalowen, sier hun og forteller at det var en av arbeiderne på bestefarens kassefabrikk som fikk oppdraget med å bygge hytten.
– Mannen hadde akkurat vært i Amerika og var inspirert av byggeskikken der. Det er grunnen til at den har noe huset på prærien-aktig over seg. Som du ser, er den kledd med trebrikker. Det var vanlig i Amerika, men lite brukt i Norge.
Liv og røre
– Her er det vanligvis liv og røre. Det har det vært i over 100 år, sier Bente. Hun finner frem et gammelt album med falmede fotografier av pene bydamer i fotside kjoler, herremenn med hatt og lyse dresser, lekende barn i nikkers og blonder, lykkelig mysende mot solen.
På et av bildene har de tatt grammofonen ut i hagen.
Det er bilder fra utflukter med kurver fulle av mat, turer til Badevig eller Kvidevig og blåbærturer i skogen.
– Min mor har fortalt at de til og med tok med seg trøorgelet til Badevigen. Kan du tenke deg å dra med et orgel på stranden, ler Bente Pallesen Hellevik.
– Se her, sier hun og peker på et bilde av flere båter.
– Slik reiste de fra Stavanger til Finnøy, i motorbåter fylt til randen av familien på åtte, en barnepike, to tjenestejenter og 30 høner. Fellesferien eksisterte ikke på den tiden. De var her hele sommeren gjennom.
Konkurs
På midten av 30-tallet ble familien rammet av en tragedie.
Kassefabrikken gikk konkurs, og familien måtte selge sommerparadiset Fredheim.
Bungalowen sto i fru Ingeborg og barnas navn, så den kunne de beholde. Ikke lenge etter døde Nic Wesnes, bare 58 år gammel.
– Han døde her på Finnøy. De skulle til stranden, og mormor og de andre gikk i forveien. Da han ikke dukket opp, ante de uråd og gikk for å se hvor han ble av. De fant ham liggende på veien. Hjertet hadde stoppet.
Hyttekjøp: Fem tips for å få råd til hyttedrømmen
Fullt hus
– Mine barndomsferier ble tilbrakt i bungalowen. Den er ikke stor, knappe 40 kvadratmeter. Det ble lagt inn kjøkken, men vann og strøm hadde de ikke. Når kvelden kom, fant mormor frem beatricen, som er et gammeldags parafinapparat. Jeg husker fremdeles den lukten, forteller Hellevik.
Mindre liv og røre ble det ikke i tunet selv om Fredheim ble solgt.
– Det var alltid fullt av folk. Tanter, onkler, søskenbarn og venner. Det sto senger overalt, til og med i gangen. Vi dekket langbord under blodbøken i hagen og spilte boccia og krokket på plenen. En onkel var flink å spille trekkspill, det var lek og latter og lange varme sommerkvelder. Her, i denne hytta og i dette tunet, ligger alle mine beste barndomsminner. Er det rart at jeg elsker dette stedet?
Hytteliv i 40 kvm bungalow: – Denne hytta er langt viktigere for meg enn hjemmet mitt
Solgt og kjøpt tilbake
I 1965 fikk familien kjøpe tilbake hovedhytta, Fredheim. Gleden var stor.
Men for å klare det økonomisk, ble de nødt til å selge bungalowen. Bente var da 11 år.
– Vi var glade for å få Fredheim tilbake, men det var liksom noe som manglet. Den lille rødmalte bungalowen hadde en helt spesielt plass i hjertet mitt. Jeg hadde ikke det samme forholdet til den store hytta. Bungalowen var liksom min, sier Bente.
Årene gikk, Bente giftet seg og fikk fire barn. Hver gang hun var i foreldrenes hytte, kastet hun et blikk bort på bungalowen. En dag i 1986 ble den lagt ut for salg.
– Jeg ble i fyr og flamme. Nå hadde jeg muligheten. Problemet var at vi ikke hadde penger. Vi var nyetablerte og fikk så vidt hjulene til å gå rundt. Mannen min mente det var galskap, men jeg kunne ikke legge det fra meg. Det endte med at jeg gikk i banken og ba om lån. Det fikk jeg, og bungalowen ble endelig min, 21 år og én dag etter at den ble solgt ut av familien. Det var en av de lykkeligste dagene i mitt liv.
Bente finner frem den første hytteboken.
– Du kan jo bare se hva jeg har skrevet her, sier hun og blar opp på første side: «Påsken 1987. En drøm er blitt virkelighet! Vår første påske i egen hytte. Fantastisk». Denne hytta er langt viktigere for meg enn hjemmet mitt. Barn og barnebarn stortrives også her og kommer ofte på besøk. Da fylles tunet nok en gang med barnelatter og liv og røre.
De dekker langbord under blodbøken, akkurat slik som på besteforeldrenes tid.
– Men vi tar ikke med oss trøorgelet på stranden.