Da de tre barna til Aina og Leif Næss var små, hadde de tilgang til familiehytte ved sjøen og firmahytte på fjellet. Helt perfekt syntes de, i en travel småbarnstid. Men da barna, nå 29, 15, og 21 ble store og flyttet hjemmefra, ville de gjerne ha et eget sted. Gjerne i fjellområdene rundt Nesbyen, der de hadde feriert en del.
Etter noen forsøk her og noen forsøk der, slo tilfeldighetene til.
– Vi kjenner veldig godt grunneieren her oppe, og en dag ringte han og spurte om vi ikke hadde lyst til å leie en enkel seter på Bruset ved Myking, forteller Aina.
– Seteren var opprinnelig en gammel hallingstue, og det var strøm, men ikke innlagt vann. Da vi kom opp for å se på den fikk vi litt kultursjokk. Det var som å komme inn i en Kvikklunsj. Grønt, gult, rødt ...
Men Aina og Leif så samtidig at seteren hadde en nydelig beliggenhet og det var et flott turterreng rundt.
– Vi er glad i både å gå på tur og på ski. Stedet var definitivt noe for oss. «Men på én betingelse», sa vi. «Vi må få lov å freshe den opp». «Vær så god», sa vennen vår. «Gjør hva dere vil». Og slik endte vi her i 2011, sier Aina.
– Drømmen om hytte lever sterkt i oss
Enkel oppussing
Hun fortsetter:
– Setra er blitt pusset opp med enkle grep. Og det har ikke kostet mye penger. Det har bare kostet prosjektet, for å si det sånn. Men vi er vel over gjennomsnittet handy. Jeg kaller oss «tyggegummisnekkere», ler Aina.
– For vi er ikke redde for å prøve å gjøre ting selv.
Leif smiler bekreftende. I mange hytter er det damene som har de gode ideene og mennene som må utføre dem. Hos Aina og Leif får de gode ideer og gjennomfører dem begge to.
Aina har et eget kreativt gen. Hun kan for eksempel våkne og kjenne at hun har lyst til å lage noe av en rull med sauegjerde som står på låven. Og så «bare lager hun en lampe».
At lampen er klin lik de som ble solgt i interiørbutikk til flere tusen kroner, men kostet henne 40, gjør jo ingenting ...
Praktisk planløsning
Seteren tilhører grunneieren som bor på en gård nede i bygda. Det er hverken lov å selge seteren, eller bygge noe nytt på vollen. Aina og Leifs fritidsparadis består derfor av en litt falleferdig låve og selve hallingstuen.
Som skikken var med hallingstuer kommer man inn i en lukket gang. Derfra er det innganger til kjøkken og stue med soverom. Fra gangen er det også inngang til et lite bad med forbrenningstoalett.
Karoline Ellingbø er ikke som unge flest. 25 år gammel kjøpte hun seg en splitter ny fjellhytte
Å ha lukkede dører inn til boenhetene var for å holde kulden ute. Men for Aina, som er ekstra A-menneske og våkner rundt 05:00, er det praktisk med et stort og deilig kjøkken der hun kan tusle rundt mens mann eller barn og barnebarn eller gjester på besøk sover.
Man skal heller ikke glemme at dette er en fordel også for småbarnsforeldre, at barna kan kose seg på kjøkkenet med bestemor slik at de selv får en ekstra time på øyet. Eller at noen kan ha fest på kjøkkenet mens andre vil sove.
– Et rekreasjonssted
Søvnkvaliteten på setra er det i alle fall ikke noe å si på. Den blir bra. For her er det stille og rolig, knapt en bil å høre siden veien stopper rett oppe i svingen. Det er bare vinden som kan høres. Men når vinden tar godt tak i hytta, er det bare ekstra hyggelig å sitte ved det store bordet på kjøkkenet eller ved peisen i stua.
– En hallingstue har en genial løsning, sier Aina.
– Men det er jo ikke all verdens med plass. Hytta er på bare 55 kvadratmeter, i tillegg har vi en åtte kvadratmeter stor veranda. Den har vi bygget inn med gamle glassvinduer, og det er praktisk både med tanke på at vi har en litt større inngangssone, samtidig som det er et utrolig koselig sted å sitte og spise frokost eller når det blåser.
– Hytta er et rekreasjonssted, sier Leif.
– Det er her vi lager mat i flere timer, det gjør vi ikke hjemme. Vi har sommervann og strøm, TV med parabol, det er grenser for hvor mye spill vi spiller. Og vi kan også jobbe litt herfra.
Venner i bygda
Paret bruker i underkant av tre timer hjemmefra og til hytta. De handler gjerne nede i bygda, og når de kommer opp fyrer de først i ovnen på kjøkkenet. Kjøkkenet blir varmt mens de pakker opp, deretter åpner de dørene og varmer opp rom for rom etter hvert.
– Vi har veldig sosiale jobber begge to så det er deilig å komme opp hit å bare være oss, skyter Aina inn.
– Men vi har ofte besøk av familie og venner også. Og rett som det er har vi middag med venner vi har fått i bygda. Det er utrolig spennende å snakke med dem som har vokst opp her.
Langsom prosess
– Vi skyndet oss langsomt, forteller Leif og Aina om prosessen der de forvandlet «Kvikklunsjen» til en koselig og lun hytte.
– Vi begynte med å ta ut absolutt alt av inventar, sier Aina, og nevner bare prolapsen som fulgte i en bisetning.
– Deretter satte vi på plass en del ting som var her, og som vi følte at vi kunne bruke. Jeg hadde nemlig sett med én gang hvordan jeg ville ha det.
Det var ikke nødvendig med så mange flere sitteplasser, for når det er en liten hytte med sengeplasser til fire trenger man ikke sitteplasser til 12. Men fire-seks mennesker i stuen går fint.
– Sofaen er egentlig en hjørnesofa vi ikke hadde plass til hele hjørnet av. Men vi kjøpte den med tanke på at den gir en ekstra soveplass og har «delt den i to». Vi behøver flere soveplasser, men får se om det går an å trylle frem noen på låven etter hvert.
Pilarskapet satte fargen
Veggene i hytta er beholdt slik de var, men dørene skulle Aina male hvite. Derom var det ingen tvil. Lyst og fint skulle det bli.
– Men da jeg så Pilarskapet fra 1828, et slikt rosemalt skap som husfruen på setrene hadde til sine personlige ting, var det helt umulig med hvitt. Rammen rundt det fantastiske skapet var sort. Så da ble det svarte dører også.
Ekteparet Næss er glade i gamle ting, men opptatt av at hytta ikke skal være et museum heller. Det må være en blanding. Gulvteppe fra Marokko, noe fra låven, noe malt og noe nytt. Eller noe Aina har laget selv.
– Jeg er glad i å lese og kose meg, sier Aina.
– Men når det er dårlig vær får jeg alltid lyst til å gjøre noe. Sy, snekre eller sage litt. Før jul i fjor våknet Leif til lyden av meg som snekret på låven. Da han kom ut hadde jeg laget et reinsdyr. Som juledekorasjon!
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Hyttemagasinet.