– Vi savner huset så fort vi drar på besøk til venner eller ut på kino.
Vibeke (75) setter frem kake og bær på bordet. Så heller hun kaffe i de blå koppene hun og mannen fikk i bryllupspresang for snart femti år siden.
– Jeg kan strekke meg til å være borte én natt, men så må jeg hjem igjen, sier Gunnar (73).
Utenfor kjøkkenvinduet omringer enorme trær den rødmalte sveitservillaen. I hagen står et dukkehus i samme farge. Mellom busker og blomster tar en bringebæråker plass .
Ingenting tilsier at vi bare et et steinkast unna trikkeskinner, butikker og folkeliv, midt på Briskeby sentralt i Oslo.
Et samlingspunkt
I 1930 kjøpte Vibekes besteforeldre – skuespillerinnen Lalla Carlsen og pianist, komponist og kapellmester Carsten Carlsen – huset. De flyttet inn med deres to barn. Ett av dem var Vessa Carlsen, Vibekes mor. Carstens foreldre var også med på flyttelasset.
I 1943 kom Vibeke til verden. Hun vokste opp sammen med moren i dette hjemmet. Lalla og Carsten var åpne mennesker. Huset ble derfor raskt et naturlig samlingspunkt for kjente kunstnere og kulturpersonligheter.
Anne Henrikke Hareide og Magnus Oltedal dyrker retrostilen
Gjester fra alle lag
Skuespillere, forfattere, dansere og malere kom hit mellom prøver og etter forestillinger. Vibeke, som senere ble kjent som hele Norges barne-TV-stjerne, opplevde hovedstadens kunstnermiljøs positive og negative sider.
– Gjestene ble ofte værende til langt på natt. Jeg skal ikke si at de bare drakk kaffe, forteller hun og fortsetter:
– Det var full fres og mye liv. Ingen passet på at jeg gikk og la meg på kvelden eller at jeg kom meg av gårde på skolen om morgenen. Jeg måtte klare meg selv og ble tidlig selvstendig. Likevel følte jeg meg høyt elsket. Besteforeldrene mine var så stolte av meg, og de elsket å vise meg frem. De var rause, varme og kjærlige mennesker.
Henrik Sørensen, Bokken Lasson og Herman Wildenvey var blant gjestene som frekventerte «Villa Gro-Gro» innerst i Lallakroken. Ofte hadde de med seg gaver som takk for selskapet. Mange av dem finnes fremdeles på veggene i stuen i form av bilder og malerier.
Det var ikke bare hovedstadens kulturelite som fant hverandre i Vibekes barndomshjem. Lalla tok seg også av unge kvinner som var kommet i «uløkka».
– Lalla syntes synd på dem. Hun tok vare på dem, sørget for at de fikk et sted å være og overtalte presten til å døpe barna som jo var født utenfor ekteskap, forteller Vibeke.
I familien Kjølberg Thommesens hus dominerer fargepaletten fra 50- og 60-tallet
Tok over forfallent hus
Vibeke og Gunnar traff hverandre på musikklinjen ved Hartvig Nissens skole, få meter fra Vibekes hjem. Det tok ikke lang tid før de ble et par. I 1969 giftet de seg. To år tidligere gikk Lalla Carlsen bort etter å ha vært enke i seks år. Vibekes mor overtok huset alene. Hun var frilansmusiker, sufflør på Operaen og arkivar på Nationaltheatret.
– Hun hadde ingen fast jobb og leide ut rom for å spe på inntekten. Huset ble mer og mer forfallent. Taket lekket som en sil og det var råte i veggene. På vinteren hang det istapper ned fra taket, og det vokste røtter inn i kjelleren. Moren min sa stolt at hun dyrket sopp i kjelleren, minnes Vibeke.
En av leieboerne i huset, skuespilleren Gustav Adolf Hegh, tok det unge paret til side for en alvorsprat.
– Med streng stemme sa han at nå må noen gjøre noe her. Vi skjønte fort at «noen» var oss, forteller Gunnar.
Utbyggerne sto på trappen og banket på døren. De så store penger i den halvannen mål store tomten på beste vestkant. Vibeke og Gunnar måtte bestemme seg fort.
– Vi fikk undersøkt huset. Det viste seg å være solid og slett ikke så ille som det så ut til på overflaten. Selve bygningen var av god kvalitet, men kjelleren og taket var dårlig. Både det elektriske anlegget og røropplegget måtte skiftes ut.
De bestemte seg for å beholde huset.
– Jeg kom fra et mer moderne hjem på Nordstrand hvor det var orden og kaffe på bordet. Det ble en overgang å skulle sette i stand et gammelt og forfallent hus. Men etter hvert så jeg jo verdien i å bevare det slik det var. I tillegg er huset interessant rent byhistorisk, sier Gunnar, som er utdannet historiker.
Ole Gunnar Henriksen Nordli (27) hadde så vidt rørt en hammer. Nå har han pusset opp en 300 år gammel tømmerbolig.
Fem år med restaurering
Det krevde fem år med hardt arbeid før huset sto klart. Mye av jobben var å sortere det de tidligere generasjonene hadde tatt vare på opp gjennom årene.
– Vi fant alt de hadde samlet på, men vi kunne ikke så mye om stilhistorie og verdien av antikviteter, forteller Gunnar.
Underveis fikk de derfor kyndig veiledning av fagfolk.
– Ekspertene rådet oss til å se kvalitetene i huset og i tingene og å beholde det slik det var. Hvorfor ikke reparere i stedet for å bruke og kaste? Den investeringen vi gjorde for 40 år siden, høster vi av i dag.
I 1981 sto huset klart til innflytting. Veggene er i dag dekket av kunst, hyllene er fulle av bøker og permer med utklipp fra Lallas teaterliv. Møblene er plassert slik de sto mens besteforeldrene levde.
– Når unge mennesker etablerer seg, ser de ofte i kataloger og vil ha det slik venninnene og «alle andre» har det. De tror man må følge trendene. Vi trodde også det, men skjønte etter hvert at det var mulig å tenke annerledes, sier Vibeke.
Mari og familien bodde i en ettroms leilighet i Oslo – helt til småbruket hun hadde drømt om hele livet, dukket opp på Finn.no.
Fredet
I sommer ble huset fredet av Riksantikvaren. Ikke sjelden får de spørsmål om hvordan det går an å bo i et hus som ligner mer på et museum enn på et hjem.
– Vi vil gjerne formidle at det i vår minimalistiske tid faktisk går an å bo i et fredet hus med over 100 år gammelt interiør. Det går også an å oppdra små barn i slike hjem. Våre tre barn er vokst opp her og har ikke tatt skade av det. Tvert imot. Her har de hatt alle muligheter, sier Gunnar og tilføyer:
– Vi er opptatt av kulturelle verdier, ikke pengeverdier. Det dette huset representerer med musikk og teater, er det viktigste for oss. Vi lever så godt her og er så glad i det tingene representerer av historie.
– Har dere aldri vært inne på tanken om å selge?
– Jo, men det har aldri vært aktuelt. Med de boligprisene som er i dag, kunne vi blitt steinrike. Selvfølgelig hadde det vært lettvint å håve inn millioner på konto. Men hva skulle vi gjort med dem? Vi hadde ikke blitt lykkeligere av det. Dette handler om så mye mer enn penger.