Samboerparet hadde fulgt med på boligmarkedet på Geilo en god stund. Hyttestil og enkel standard til tross, de falt for det koselige stedet og la inn et bud.
De fikk kjøpe eiendommen av en dame fra Bergen som hadde bodd der i barndommen under krigen og hatt det som hytte siden.
− Det hadde vært i familien hennes i lang tid, så vi lovte henne å ta vare på sjelen til stedet, legger Nordin til.
Slik så det ut før: - Folk sa til oss at vi måtte ikke finne på å kjøpe gården
Hovedhuset er veldig gammelt, med håndlaftet tømmervegger og stue fra 1786.
Bygningen har sin opprinnelse fra mellom Ål og Torpo i Hallingdalen, og ble flyttet dit det står i dag rundt 1850. Altså før Bergensbanen var klar, og lenge før Geilo ble den turistdestinasjonen det er i dag.
Etter hvert skulle huset vise seg å bli en av Geilos første utleiehytter.
Ganske umiddelbart begynte de ferske huseierne å tenke over hva de skulle gjøre med stedet. De ville trenge et tilbygg slik at det kunne bli en funksjonell bolig for alle, også med bikkjer og barn i hus.
− Vi fant tidlig ut at det ikke ville bli vellykket å etterligne den gamle stilen. Dermed var alternativet å bryte og lage et moderne tilbygg. Bestillingen til arkitekten var at vi måtte ha våtrom, kjøkken og bad i nye delen. Arkitekten tegnet ned våre tanker og kom med gode innspill, sier Nordin.
Med gode tegninger på plass, ble byggesøknad sendt og etter hvert godkjent.
Mens de ventet på godkjenningen pusset de opp fjøset og la inn vann, slik at kjøkken og bad kom på plass. I dag huser fjøset nesten ukentlig fjellturister via Airbnb.
Liker du å se andres hjem og interiør? Følg taggen «hjemme hos» som du ser nederst i artikkelen her, og bli varslet hver gang vi publiserer en ny artikkel!
Isolert med tre og luft
Tilbygget ble kjøpt fra et svensk firma, Isotimber. Heltrevegger kom ferdig levert på lastebil fra Sverige, og ble montert sammen omtrent som legoklosser.
I veggene er det frest inn spor så det er luftlommer i treverket, og så satt på sponplater utenpå.
− Vi fulgte samme tankegangen som med tømmerhuset, og tenkte at dersom vi bygger et heltre hus, vil det kunne stå i 300 år. Dette huset lever, puster og råtner ikke, forklarer Svidal.
Veggene isolerer godt. Utvendig er fasaden kledd med malmfuru.
– Da konstruksjonen var på plass, kunne vi lære oss alt det andre som å sette på gipsplater, male og sparkle, forteller Nordin, som til daglig er snowboardtrener ved NTG på Geilo.
Ekstrem gjenbruk: Brukte 100 år gammel kledning på helt nytt hus
Ingen omveier
– Selv om vi ikke ante omfanget hverken i arbeid eller penger, så har vi hatt en idé fra starten om hvordan dette kunne bli. Ingen andre har skjønt det, og folk har nok lurt på hva vi har holdt med på, forteller samboerparet.
Med god hjelp fra familie og venner, med barnepass og dugnader har det vært mulig å gjennomføre prosjektet. Hugnadheim har til tider blitt kalt Dugnadheim.
Familiens hus har fått internasjonal oppmerksomhet og kommunens arkitekturpris
Begge to har vært delaktige i utformingen fra ende til annen.
– Hva vi tenker og en håndverker gjør kan være to helt ulike ting. Vi fulgte med så godt vi kunne da håndverkerne var her, slik at vi kunne gjøre så mye som mulig selv for å spare penger. Men selv om vi har fått mange tips av håndverkere og venner, så har vi ofte valgt utradisjonelle og til tider tidkrevende løsninger for å få alle detaljer nøyaktig slik vi ønsket, sier Svidal.
Det viste seg at tømmerveggene var malt i flere lag, mens de ønsket interiøret så naturlig som mulig.
Arvet småbruksdrømmen: Fredelig og strevsomt småbruksliv
– Med friskt mot startet vi å fjerne malingen og brukte uker på å finne en god teknikk. Etter to måneder med malingskrape for hånd, vinkelsliper og sandpapir, var malingen på alle innvendige tømmervegger fjernet.
Det samme gjelder øl- og vinkjelleren som i utgangspunktet var en liten jordkjeller håndverkerne anbefalte å fylle igjen.
– Skulle vi fylle den igjen, eller gjøre den litt større så vi kunne bruke den til noe? Jeg hadde mye tid men ikke mye penger, så da brukte jeg heller tid på å grave enn penger på å fylle den igjen, sier Svidal.
Det som skulle ta to dager, ble til to uker og flere kubikk med jordmasser. Da gulvet skulle legges hadde de ikke hjerter til å skjule jordkjelleren etter alt strevet.
I dag kan den daglig beundres gjennom et tykt lag glass lagt i gulvet.
– Vi har turt å gjøre mye på vår måte. Det er egentlig ingenting vi angrer på. Vi har vært over hver eneste kvadratmillimeter av huset på alle kanter, og mange ting har vi gjort to ganger. Dette er vårt, smiler Nordin.