DEBATT: Vi har alle en redsel i oss for å ikke få hjelp den dagen vi trenger det.
De fleste av oss er heldige og slipper å føle oss til bry for å få nødvendig helsehjelp.
Hva er omsorg? Omsorg er også etter vår mening det at noen bryr seg om oss i det daglige.
For det er ikke alle som er født med en heldig og varig god helse, eller får et stabilt, godt liv.
Hva kan vi gjøre for å delta og hjelpe hverandre til å takle dagene på et noenlunde bra vis?
Noen ganger kan det være en god oppmuntring å bare si hei, kanskje er det nok for å løfte dagen.
Eller bare flytte blikket mot noen du møter på gata eller i nabolaget, det skal ikke så mye til før det blir oppfattet positivt: Hen så meg. Ha en fin dag.
Mange er ikke vant til å bli sett. Mange lever i total ensomhet og kanskje er akkurat du deres eneste kontakt den dagen. Ditt lille «hei» mens du møter blikket.
Men, så kan vi tenke oss de som er nødt til å være i seng eller sitte i en stol, hele dagen.
Da snakker vi ensomhet og mangel på enkle saker og ting. Til nå så har de aller sykeste og hjelpetrengende fått, etter nøye «siling» og vurdering av ei nemnd, muligheten til å bo i et eldresenter eller sykeheim. Under oppsyn og hjelp når de drar i snora. Da kommer det en pleier og spør om det trenges hjelp. Kanskje bare for å bli snudd litt på, kanskje for å få en slurk vann eller kanskje for å få hjelp til å komme på do, eller kanskje det ble for seint med dohjelp. Da får en hjelp rimelig straks av helsepersonell. Blir skiftet på.
Steinkjermodellen for en bra skole
Det er akkurat sånt vi er redde for, hver og en av oss. Vi prøver å ikke tenke på det, men det er fakta. Men nå blir det slutt på den tryggheten. Det er sånn at nå skal vi å bo heime, også de som trenger omsorg og hjelp til det meste. Det blir travelt for hjemmesykepleien når de skal farte rundt som en propell, alt etter hvem og hvorfra det kommer tilkalling. Noen bor alene og kan slite med å trykke på knappen for å tilkalle hjelp. Det er lang tid å vente på de flinke og iherdige sykepleierne som kommer etter en streng tidsplan.
Da min far var terminal og lå hjemme, så måtte jeg virkelig gå hardt på for å få ham til et sykehjem. Steinkjer sykehjem var da pålagt å ha et rom stående for bruk til terminale pasienter, det vil si døende eller nærstående døende pasienter. Men, det var opptatt av en langtidspasient det.
Jeg godtok ikke at han skulle stelles av oss pårørende til slutt, og omsider fikk vi en plass på Betania, ett døgn, så ble han flyttet til Steinkjer sykehjem, og døde samme natt.
Samme med min mor. Jeg godtok ikke at jeg skulle være førstemann hver morgen, for å hjelpe henne på do, vaske henne og fli. Sånn skal det ikke være. Hun fikk hjemmesykepleie-hjelp, men det var jo bare korte besøk. Resten var overlatt til meg som pårørende, og med kronisk dårlig samvittighet for å ikke være hos henne nok.
Men sånn skal det bli nå, når de som styrer har lagt ned 100 plasser som hadde hjemmesykepleie-bemanning døgnet rundt. Færre plasser, selv om det blir mange flere eldre og syke de neste åra. Selv om det ligger pasienter på sykehusene som skulle fått plass på sykehjemmet. Selv om det er eldre i Steinkjer som må stå alt for lenge i kø for en plass med omsorg heile døgnet. Det ønsker ikke Høyre. Vi vil at det skal være omsorg når vi trenger det. Vi vil at det skal være flere plasser, ikke færre. Vi vil at flere skal få sykehjemsplass og avlastningsplass på Betania på Sparbu. Vi vil at ufaglærte i hjemmesykepleien skal få ta fagbrev. Vi vil ha bruker- og pårørendeundersøkelser. Vi vil at det skal være faste team slik at de som er syke ikke møter for mange forskjellige pleiere.
Jeg har selv hatt kronisk sykdom i tjuesju år, og uføretrygdet nesten like lenge. Sykdom og helseplager som ikke vises utenpå.
Det er en gruppe mennesker som ikke får så veldig mye kred, og det er de pårørende. Det er ikke enkelt å ha et familiemedlem eller venn som er kronisk syk. Det påvirker alle rundt en. Da er det viktig å ha noe felles å delta på, noe å dele, og alt er mer enn ingen ting.
Det er da omsorgsgenet kobles inn. Sånn er det med mitt omsorgsgen. Kanskje er det fordi jeg selv har følt hvordan det virker på meg når noen bryr seg, og spør når vi møtes om hvordan det går. Det gir meg veldig mye livsinnhold å bidra, så medmenneskene mine kan få det bedre.
Kampen mot Forskjells-Steinkjer – billigere å bo, flere i aktivitet
Da TV-serien om Demenskoret gikk på skjermen, slo det meg: Det må vi da få til på Steinkjer også! Det ble kor! I samarbeid med kommunen. Det gikk fort å få det opp å gå, og vi ser på hvert treff hva det gjør med både kormedlemmene og deres pårørende. Og alle hjelperne. Det er trivsel og veldig fin og lun stemning hver gang. Men så heter jo koret «Kor-arti» også da.
Dette er et lite eksempel på omsorg. Høyre vil at flere eldre skal få tilbud om aktiviteter som de liker, ved at dagtilbud for hjemmeboende utvides, med trim, skyss, god pleie, god mat og sosial kontakt. Vi vil at de som bor på sykehjem skal tilbys en times aktivitet hver dag, og få en tur ut i frisk luft for de som ønsker det.
Godt valg, - og tenk litt på omsorg hver dag du også! Stem Høyre.