På Facebook, her om dagen, underholdt en journalistkollega vennene ved å skrive: «Etter en 26-årig journalistkarriere er dette min mest leste sak», ved siden av artikkelen «Huff og huff – nå er andefar blitt enkemann».

Det er ikke alle forunt å gjøre Watergate-avsløringer, og det kan godt være at selv om man skulle slumpe til å gjøre en, så er folkeinteressen for agurksaken «Fem kjøttruller er borte» større. Småtyveriet i Idrettsveien på Borkenes trumfer viktige, presedensskapende opprullinger, det vet alle som poster ting på sosiale medier.

Har man jobbet en måned for å sikre at man har fullstendig ryggdekning i en sak om ny forskning, høster man stusslig med «retweets» og hjertesymboler når man poster. Legger man derimot ut et bilde av et supermarkedskilt hvor det står Torskelår», er man med ett kongen av Twitter.

Like sikkert som at det blir for kaldt til å bade på Bystranda, er man garantert stor underholdning med en gang sommeren kommer og ikke-nyhetene får prege avissidene.

Selv om ferien ikke helt har kommet i gang for alle, begynner man å se tendenser til at det ikke skjer all verden i nyhetsbildet.

Listen med ideer til morgenmøtene i avisa blir kortere og kortere, og saker vi ikke gadd ofre en tanke for en måned siden, er plutselig blitt for skup å regne nå. Og det verste er at leserne plutselig er mottakelige for dem.

Saltenposten fikk sitt Pulitzer-oppslag i 2007, da de rapporterte om en mann som skapte frykt i Valnesfjord, fordi han snakket «utenlandsk» og så ut som Jesus. At det hele var snakk om bygdas hittil eneste backpacker-turist, hindret dem ikke i å slå det opp over forsiden. Dermed var legenden om «Valnesfjord-Jesus» skapt.

iTromsø kunne i 2014 varte opp med skupet «Banker på for en godbit» – om måsen Oskar, som tigget mat på Kaia Bar.

Det er verre ting å bli husket for enn ender som blir enkemenn.

Selv om det åpenbart finnes viktigere nyheter der ute, skal man ikke undervurdere behovet folk har for å lese slikt. Når resten av nyhetsbildet bare har grusomheter å tilby, er det nemlig en befrielse med et søtt hverdagsdrama om at «Prix i Salangen er tom for popkorn».

Lørdag trakk vi ut de siste militære styrkene fra Afghanistan, noe som gjør at Talibans grusomheter på rekordtid vil rive ned det man i alle disse 22 årene har forsvart. Millioner av mennesker vil komme til å lide.

I Jemen fortsetter krigen, som til nå har krevd 233.000 menneskeliv, hvis man tar med alle som har dødd i hungersnød. Eneste forskjell fra tidligere, er at Biden 4. februar meldte at han ikke støttet Saudi-Arabias massemord, i motsetning til Trump. Uansett er fremtidsutsiktene temmelig dystre.

I Miami døde 159 da en blokk raste sammen i går, i Frankrike er et fascistparti i ferd med å ta over makten og i Hong Kong og Myanmar har demokratiet blitt knust av militæret.

Bare de siste dagene har vi fått påminnelser om at koronakrisen ikke er over. Selv om vi i Norge begynner å få kontroll, gjør den nye Delta-varianten at Australia nå er fullstendig stengt. Russland har det høyeste smitte- og dødstallet siden januar. På verdensbasis dør det fortsatt like mange av covid-19 som i november 2020. I Indonesia skjer det så raskt at likene hoper seg opp, ettersom de ikke får gravd graver hurtig nok.

Sist gang vi opplevde kollektiv angst av dette kaliberet – på tidlig 60-tall – bygde folk «atomsikre» bomberom i hagen, for å dempe frykten for det som var mest fremtredende da. I dag er det ikke noe byggverk på jord som kan berolige oss. Til det er redslene for mange og altomfattende. Det eneste som hjelper er å le det bort, eller sørge for at vi får tankene over på noe hyggeligere.

Etter en stor krise står folk nærmest og tripper for å få komme med en forløsende vits som kan ufarliggjøre hendelsen. I USA har slike «too early»-vitser – det vil si spøker som kommer for tett opp til hendelsen – utviklet seg til et eget fenomen. Gradvis har også tidsperioden mellom det tragiske, og når det er innafor å vitse om det, blitt kortet ned.

Grunnen er enkel: jo mer forferdeligheter man stilles overfor, desto viktigere er det med galgenhumoren. Den forhindrer liksom angsten fra å slå ordentlig rot.

Ha dette i bakhodet neste gang du irriterer deg over at vi vier spalteplass til måsen Oskar, enkeanda eller Valnesfjord-Jesus. Det er faktisk dem som gjør livet utholdelig.

La meg bare få bringe et siste smil inn i helga, ved å trekke frem min personlige agurkfavoritt – Dobbel Dusch-mannen Jo-Are - som har sverget til den berømte dusjsåpen i 25 år, og i sin karriere brukt 900 flasker og 18.000 kroner på dette. Ren poesi.

Kom ikke her å si at avisene ikke bringer deg viktige nyheter.