Kåseri: «Test deg selv – hvilken lærertype er du?»

Å være lærer er en reise inn i stereotypiene, skriver Siri Fjellvang Tobiassen.

Foto: Leif Arne Holme

Jeg er lærer. Skikkelig lærer. De fleste gjetter at jeg er det, hvis de ikke vet det fra før. Om man zoomer inn på meg, vil man kunne gjenkjenne norsklæreren. Og ved å lytte fire minutter til praten min, vil man kunne fastslå at jeg er norsklærer på ungdomstrinnet. Eller rettere sagt: jeg var. Lærer i grunnskolen. Norsklærer, med rett til å sette rød strek under og/å-feil, orddelingsfeil og da/når-feil. Både til elever og i kommentarfelt på sosiale medier. Norskagent 0-og-nix. Det har vært meg. Lenge. Lenge. Altfor lenge. Men, alle er ikke som meg. Vi lærere kommer ut i forskjellige, lett stereotype, utgaver. Jeg skal her gi deg ei lita innføring. Dette kåseriet er til deg som aldri unnlater å fortelle meg at «En skulle vært lærer om sommeren og bjørn om vinteren», som en indikasjon på at jeg har en tøysejobb full av fritid og 0 utdannelse eller skills. Vel, sånn står det altså fatt.

Vi starter reisen vår på småtrinnet, selvsagt, med ...

Den fantastiske kvinnelige småtrinnslæreren

Dette er den flinkeste av alle stereotypiene du finner. Hun har alltid et stort antall krukker, beholdere og glass stående på klasserommet. Disse er fylt med kongler, skjell, stein, og viktigst av alt: melkekorker.

Disse bruker hun som konkretiseringsmilder i alle fag, og hun er svært fornøyd med egen innsats. Hun kan alt om den nye, elektroniske tavla, har alltid elever med fantastisk utvikling, og ingen får gå på do i timene hennes før de har spurt om å få gå på norsk, engelsk, tysk, somali og helst fransk også.

Klasserommet er fylt til trengsel av spennende ting hun har fått de fantastiske elevene til å lage "helt selv". Denne læreren har alltid spennende ukeplaner, har alltid mobiltelefonen på for foreldrene, samt er alltid tilgjengelig på Fronter, Itslearing, Facebook, og mail, 24/7. Også i ferier. Og sist, men ikke minst: hun vet alltid hva de andre kvinnelige småskolelærerne gjør feil med sine elever. Som regel mangler de andres elever nemlig disiplin, samhold og identitet med klassen sin.

Den mannlige småskolelæreren

Han er det ikke så mye å si om. Han er ung, har kul sveis og kan spille gitar. Det er det den mannlige småskolelæreren trenger for å komme unna med omtrent alt. Han følger ingen planer, men har sin egen, indre agenda. Han har kult språk som de små «kidsa» elsker. Han spiller kule rockesanger om vennskap og at vi alle trenger hverandre, og han kaller elevene for «kompis».

Av og til har han kule håndtrykk eller håndtegn til elevene. Alle elsker ham. Særlig single småtrinnsmødre. Læreplaner og ukeplaner er ikke så viktige. Bare man kan tre grep på gitaren og et repertoar av sanger som «kidsa» kan synge om vennskap, og at vi alle trenger hverandre. Særlig på avslutningskvelder.

Mellomtrinnlærerne

Her er det ikke så stor forskjell på de kvinnelige og de mannlige. Det er betydelig færre krukker med kongler, garn og melkekorker på klasserommet og ikke fullt så mye røft gitarspill fra kateteret. Mellomtrinnlærerne er alltid frustrerte over alt elevene ikke kan, når de begynner på mellomtrinnet, og bruker mye tid på å «bygge opp» elevene.

Mellomtrinnlæreren er glad i turer i skog og mark. Det er uteskole, sykkelhjelm, fiskestang og minst ei årlig overnatting i telt.

Mellomtrinnlæreren har alltid et godt utvalg av dyre og stilige turklær, alltid sykkelhjelm og refleksvest og står alltid parat til å si: «Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær!» Med tøff entusiasme.

Elevene blir ofte kalt «folkens», og når de kommer i puberteten, er læreren ekstra «folkens» med dem, og forteller og forklarer om pubertet og sex uten å få harkestemme. Alt er naturlig. Med eller uten hjelm.

Ungdomstrinnet

Her er det nok nødvendig å skille mellom kvinnelige og mannlige lærere. Det kommer av at her er nesten alltid skolens ledelse strandet i 1950, slik at uansett utdanning og ønsker, så blir mennene satt til de best betalte jobbene og timene: naturfag og matematikk, mens damene må ha kunst og handverk eller mat og helse, som det sømmet seg på husmorskolen i 1950.

Det er frustrerende, og de kvinnelige ungdomsskolelærerne snakker mye om dette seg imellom. Norsk og engelsk er også ofte satt på oss kvinnelige læreres timeplan.

Kvinnelige ungdomsskolelærere er noen beinharde damer, alle som ei. De kan sette elever på plass med et blikk og en kjapp replikk, som kombinerer det å være skarp med å ikke henge noen ut. Det er en kunst. Øv litt på det, du «lærer om sommeren og bjørn om vinteren», neste gang du går forbi en ungdomsskolegjeng bestående av svettgamere og kommende influencere.

Kvinnelige ungdomsskolelærere er i egne øyne kule, og flirer av og til helt åpenlyst av alle konglene og melkekorkene til de flinkeste småskolelærerne. De kan se feil bruk av tid i hvilken som helst fortelling på 20 meters avstand, de kan sitere læreplanen til punkt og prikke, når elevene for fjortenhundrede gang spør «Hvorfor må vi lære nynorsk?» Og de ser hvor skoen ofte trykker hos elever som føler seg uttafor.

Da blir de varme og gode pedagoger, som bruker tid på å prøve å løse flokene, mens vi tenker at dette kunne vært unngått hvis bare mellomtrinnlærerne hadde gjort jobben sin.

De mannlige ungdomsskolelærerne har gym. De går gjerne i gymklær hele dagen og har fløyte i snor rundt halsen. De syns elever som ikke prøver å oppnå pins, merker og diplomer i toppturer, svømming og klatring er noen ordentlige pyser.

De sier det ikke, men de tenker det. De mannlige ungdomsskolelærerne holder seg til boka, og samler ikke en dritt på korker eller spiller gitar. De improviserer aldri, og de går til og fra timen uten annet enn læreboka under armen og en kopp kaffe i handa. De får en elev til å låse opp klasseromdøra til time. Den mannlige ungdomsskolelæreren syns han er flinkest og best, og er helt naturlig den høyest lønnede i grunnskolehierarkiet.

Tjah. Det tar på å være lærer, enten man er flinkest, kan tøffe gitarlåter om å være venner på den riktige måten, syns homofili er helt naturlig å snakke med 11åringer om eller har minst 10 toppturer hvert år på cv'en, etter fylte 65.

Om du ennå synes det høres ut som lett match, anbefaler jeg deg å søke lærerutdanninga. Som lærer får du jobbe hver eneste søndag (med tvunget avspasering siste uka i juni), ha foreldresamtaler med alle typer foreldre på kveldstid (alt fra rusa foreldre, til rasister, tigermammaer og svært bekymrede foreldre), (med tvunget avspasering første uke i august).

Og du får den deilige opplevelsen av å bruke hele juleferien på å rette tentamener. Bonus er selvsagt at du en gang vil møte en som sier: «En skulle vært lærer om sommeren og bjørn om vinteren.» Og du kan smile lykkelig og uthvilt og si: «Jepp, slik er det!» – fordi du ikke gidder forklare jobben din, nok en gang.

Så får vi se om jeg utdanner meg til bjørn, etter hvert.