Det bygges som aldri før i byene her i landet. Digre og ruvende firkantede boligkomplekser, med digre, ruvende, firkantede vinduer og ditto balkonger og verandaer.

Det er om å gjøre å bo høyest. Ha best utsikt. Ha de andre under oss. Det er om å gjøre å ha råd til å være på topp. Særlig med den digre verandaen. Er du riktig på topp og vanvittig rik, får du en veranda som går rundt hjørnet av toppetasjen, slik at du kan vandre rundt dine egne kjempestore vindushjørner og følge med på verden under deg fra alle kanter.

Men vi later likevel som om vi er i skogen. I tolvte etasje. Møbler bæres ut. Grill bæres ut. Bord bæres ut. Men mest av alt er det planter vi bærer ut på den digre, digre verandaen vår. Og later som om vi er i skogen. Det er busker og små trær. Det er tuja, appelsintrær, epletrær, einer, bjørk og jeg vet ikke hva.

Skulle ikke forbause meg om noen har fiskedam med røye og ørret i, også, der oppe. Det er slyngplanter og mest sannsynlig også multebær, bringebær og steinrøysa neri bakken, der oppe. Og LED-lys. Og hengekøye. Og badestamp, så klart.

Med barskap langt inn i moseveggen, som vi har kjøpt på Plantasjen. Sannelig sitter vi der oppe i en jungel og leker trehytte, i vår egen maurtue, som jo boligkomplekset her. Men vi er på topp. I tolvte etasje. Og kan slenge oss rundt der oppe, både ute og inne – som Tarzan, Jane eller Lars Monsen.

Er det ikke pussig? Vi ønsker å bo høyt oppe i lufta, mens vi samtidig vil være nede i skogen. Vi har blomster i alle vinduer, og helst eføy opp langs alle vegger, som om vi sitter i ei trehytte i skogen.

Vi har LED-lys hengende over alt, slik av vi ikke bare bor i vår egen skog eller jungel, men vi skaper vår egen stjernehimmel også. For i urbane strøk ser vi ikke den virkelige stjernehimmelen. Det sørger all vår urbane lysforurensing for. Men hva skal man vel med en ekte stjernehimmel, når man kan kjøpe den i meterlange slynger og skape vår egen stjernehimmel, over vår egen liksomskog, høyt til vers?

Vår lengsel og tilhørighet til naturen lar seg aldri skjule. Vi kjøper til og med plast eller tøyplanter, hvis vi ikke gidder styre med vanning, gjødsling og alt den jobben ekte planter krever. Men vi ønsker likevel illusjonen av å bo i naturen, eller i alle fall ha litt natur rundt oss, i våre urbane tolvte-etasje-liv, uansett hvilken etasje vi bor i.

Vi drar steiner inn, enten det er inn i huset, leiligheta eller ut på verandaen eller plattingen. Vi har dammer og fontener. Vi skaper illusjoner av frost med hvite led-lys, eller av stjernehimmel som til og med kan blinke.

Vi har falsk ild på skjerm, fordi vi ønsker å være på hytta, eller ute i naturen, bare vi slipper å faktisk være på hytta eller ute i naturen. Vi ønsker oss illusjonene. Vi laster ned fuglesang på app, har insekthotell og fuglemater på veggen ute på verandaen, mens hele oss skriker etter å faktisk være i naturen.

Så vi gjør vårt beste for å lure oss sjøl til å tro at vi er det. Og bruker tusener på tusener av kroner på å skape naturillusjonen for oss sjøl. I tolvte etasje. Med akvariet på veggen, og med verandaen full av natur, og slik stresser vi oss sjøl ned.

Vi har gjort ufattelige oppfinnelser, som jeg aldri blir å begripe at vi får til. Smarttelefoner, kjøleskap som sier ifra at du trenger mer gauda, og Vipps og QR-koder.

Likevel er vi naturskapninger, enten vi vil, eller ikke.

Lurer på hvem som blir den første med egen mini-maurtue der oppe i tolvte?