Demografi-utvalget ledet av Victor Normann fant at det viktigste som kan gjøres for distriktene er følgende:
«Utvalget mener at tjenesteutvikling i større grad må skje på distriktenes premisser. Prinsippet bør være at statlige og kommunale tjenester organiseres på det optimale nivået der de kan fungere for innbyggerne, og ikke at lokaliseringen kun styres av det som gir det optimale kostnadseffektive nivået for en virksomhet eller tjeneste isolert.»
Konklusjonen har fått bred støtte fra politisk hold. Det er ønskelig at befolkningen bor der en jobber. Det er en fordel for den enkelte og det bra for miljøet. For å få det til må en løse avstandsutfordringene og en må oppfylle innbyggernes behov for tjenester, jobb og hverdagsliv.
Så langt så godt, men hva betyr det i praksis for politikerne i fylke og kommune. La oss ta Steinkjer som eksempel.
Fortsatt drama i «kampen» om Steinkjers verste vei
Steinkjer kommune har to betydelige industriområder i Malm og i Follafoss. Follafoss har et etablert næringsliv med cirka 150 -200 stillinger innen avansert industriell virksomhet, representert hovedsakelig ved Salmar, MM Karton Folla Cell og Folla Tech.
Dette er høyproduktive arbeidsplasser med en stor andel eksportinntekter. De ansatte tilbys nesten ubegrensede personlige utviklingsmuligheter og vekstpotensialet i bedriftene direkte eller som knoppskytninger er svært stort. Videre utvikling og vekst i tjenestenæringer er mest effektivt der de har tilknytning til kompetanse eller det markedet en skal betjene. Den typen næringsliv som vi har i Follafoss finansierer kommunal og statlig aktivitet.
Sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv burde derfor strømmen av befolkning og arbeidskraft gått fra Steinkjer-sentrum til Follafoss. Da ville en flytte arbeidskraft fra lavproduktive til høyproduktive næringer.
Reagerer på politikerne: – Det trengs et taktskifte
Å flytte arbeidskraft fra såkalt lavproduktive til mer høyproduktive næringer har alltid vært nødvendig for å oppnå nasjonal vekst og velstand. Mye av tidligere tiders flytting arbeidskraft fra landbruket som følge av mekanisering, til industrivirksomhet i byene, var bevisst politikk for å oppnå velstandsutvikling.
En skulle kanskje tro at Steinkjer kommune og Trøndelag fylke la til rette for vekst og utvikling i Follafoss. At de bevisst ønsket å dra fordel av en stor høyproduktiv næringsklynge.
Det er faktisk det motsatte som skjer. Det politiske flertallet velger å føre en politikk som reduserer bolyst og samtidig gjør de det dyrt å reise med bil uten å tilby kollektivtransport.
Bolysten i Follafoss reduseres ved stadige omkamper om skolen og ingen bedring i tilbudet av tjenester lokalt. Den nye vegen har bidratt til cirka fem minutter redusert reisetid til Steinkjer sentrum, men bomavgifta er så høy at det påvirker attraktiviteten til arbeidsplassene for de som pendler. De som bor i Follafoss må hele tida vurdere kostnaden når de skal benytte helt nødvendige tjenestetilbud i Steinkjer.
Gjennomfører massive kutt: Her vil utgiftene øke
Industriområdene rundt Trondheimsfjorden er viktige for alle trøndere. Follafoss og Tjuin er attraktive på samme måte som Ørin, Fiborgtangen og Grønnøra.
Byfolk i Steinkjer som utgjør flertallet i kommunestyret kan ikke være gratispassasjerer på veksten i Follafoss. En må komme i gang med en aktiv politikk som bidrar til bolyst i Follafoss og som minsker ulempen med avstanden mellom Follafoss og Steinkjer. Først og fremt handler dette om å unngå silotenking, en må se helheten i de politiske målene.
Denne politiske endringen krever ikke økte overføringer, den er lønnsom og finansierer seg selv.
Om Steinkjer ikke klarer å ta vare på og utnytte dette potensialet, vil vi alle tape.