DEBATT: Jeg husker den godt enda, januardagen i 2013. En bekjent hadde ringt meg og spurt om jeg kunne hjelpe dem i forbindelse med en liten vikarkrise på skolen hun jobbet på. Jeg var jobbsøker, hadde utdanning som var relevant, og det var ingen hemmelighet at jeg hadde snakket om å bli lærer i mine yngre dager. Og så sto jeg der da, etter den første vikartimen; klam i armhulene, med kritt på klærne og var supergira. Men herlighet, da! Selvfølgelig var det dette jeg skulle gjøre! Hva var det egentlig jeg hadde somlet med? Behovet for å prøve andre, ulike jobber var med ett over. Jeg skulle være lærer. Det var som om noe falt på plass. Jeg har beskrevet det til mine nærmeste som følelsen av å komme hjem.
Og siden den dagen har jeg hatt den; gnisten. Gleden, engasjementet og iveren etter å finne nye måter å presentere fagstoff på, lage kreative undervisningsopplegg og å få tilbringe tiden sammen med så mye herlig, spenstig ungdom. Jeg ble mer og mer glad i jobben min, og til tross for de ulike utfordringene man møter som lærer, var jeg aldri i tvil om at det var dette jeg skulle gjøre resten av mitt yrkesaktive liv. Jeg skulle aldri slutte å være nysgjerrig, utvikle meg og anstrenge meg for å gjøre mitt beste for elevene. Drevet av idealisme, skulle jeg være den læreren som virkelig utgjorde en forskjell, ikke minst for de som trengte den ekstra hjelpen og omsorgen. For jeg bryr meg virkelig om elevene. Blir glad i dem. De skulle bare visst hvor mye jeg tenker på dem.
Man sier at alle voksne husker to lærere: den læreren de ikke kunne fordra, og den læreren som gjorde et solid inntrykk i positiv forstand. Jeg var ikke i tvil om hvem av dem jeg skulle være. Jeg hadde funnet mitt kall, og gledet meg til å dra på jobb, hver dag. Helt til inntil nylig. Over ti år senere. Da kjente jeg det. Jeg hadde mistet den. Gnisten.
Umiddelbart er det også en annen faktor som slår inn, nemlig samvittigheten. Jeg forsømmer på ingen måte jobben min, men når man er vant til ha gnisten, føles ikke en «vanlig» innsats bra nok. Jeg mener også oppriktig, at dersom den dagen kommer, at du ikke lenger finner glede i jobben din, bør du finne noe annet å gjøre. Jobben er en for stor del av livet til noe annet. Og dermed trår også fortvilelsen inn. For jeg mener bestemt at jeg er riktig person på riktig sted. Og jeg vil. Jeg vil så innmari også. Men jeg er så utrolig sliten. Heldigvis ikke helt utbrent, men som om jeg står i en motbakke som akkurat nå føles litt for bratt.
Ingen kjenner barnet ditt bedre enn du. Det betyr ikke at du vet best
En bekjent introduserte meg for begrepet omsorgsslitasje. Det er egentlig ganske selvforklarende. Når man gir og gir av seg selv for å ivareta andre, over lang tid, helt til man ikke lenger føler at man har noe å gi. Nå er det vel ikke særlig mange som velger læreryrket for å få så mye skryt, men før følte jeg i alle fall at det jeg gjorde i større grad ble respektert. Jeg trenger slett ikke konstante, positive tilbakemeldinger fra elever som jeg vet har tusen andre ting i hodet. Men det jeg heller ikke trenger, er å bli motarbeidet så å si hver eneste dag.
Vi lærere er også bare mennesker, som innimellom har andre ting enn jobb å tenke på vi og. Men uansett hvilke problemer eller bekymringer vi har, går vi rakrygget inn i klasserommet og er bevisste vårt enorme samfunnsansvar. Ikke bare skal vi finne styrken for vår egen del, men vi skal oppmuntre, trøste, motivere, veilede og styrke et stort antall trengende ungdom også. Hver eneste dag. Det krever til tider en enorm styrke.
Jeg er bekymret. Spesielt de to siste årene, har vi sett en utvikling når det gjelder adferd som til tider får oss til å måpe. Jeg kan av åpenbare grunner ikke gå i detalj, men med god kjennskap til skolemiljøet ved flere skoler, er det absolutt grunn til å begynne å rope varsko. Høyt. Jeg vil presisere at jeg skriver på et generelt grunnlag, og at det slett ikke er kun mine egne hjertesukk jeg deler.
Skolen hvor jeg jobber er heller på ingen måte unik i denne sammenhengen. Jeg vil også minne om at den norske skolen har utrolig mange, fantastiske elever som både ønsker å lære, og som viser en adferd som trygt kan sies å gå under «normal folkeskikk». Dessverre havner de ofte i bakgrunnen når det (også bokstavelig talt) brenner på dass.
Vi hører også stadig om det i media. Bekymringene for adferden starter allerede i barnehagen. Og gang etter gang høyner vi terskelen for hva vi aksepterer, fordi vi må velge kampene våre. For vi kan ikke ta alle kampene. Da rekker vi ikke annet. Og nei; det er ingen overdrivelse. Der det før var snakk om noen få elever som utfordret lærerne, er det nå snakk om ganske mange.
Den totale mangelen på respekt som enkelte viser, er rett og slett utmattende. Og før du stiller spørsmål ved min evne og autoritet som klasseleder, kan jeg minne om at de samme elevene heller ikke respekterer inspektørene. Eller rektor. Eller sikkerhetsansatte på kjøpesentre. Eller politiet. Jeg skal ikke komme med noen beskyldninger, men det ville jo overrasket meg veldig dersom denne typen adferd er helt fraværende hjemme, når den gjør seg gjeldende på så mange andre arenaer.
At en aldri lærer
Før sa vi at «det blir da folk av alle til slutt», men kan vi egentlig være så sikre på det? For dersom du, med din totale mangel på respekt, i kombinasjon med lærerens svært begrensede handlingsrom, og kanskje til og med manglende konsekvenser hjemme, tilegner deg en slik adferd over tid, tror jeg slett ikke det er noen garanti for at du plutselig blir et menneske som innehar det nivået av høflighet, empati og respekt for andre mennesker som samfunnet i stor grad vil kreve av deg. Hva da?
I skrivende stund er det verdens lærerdag. Jeg er egentlig stolt av jobben min, både profesjonen og den innsatsen som mine kolleger og jeg legger ned hver bidige dag, fordi vi vil det aller beste for alle ungdommene. Likevel sitter jeg med blandede følelser. Den generelle respekten for profesjonen min er på et bunnivå. Det ser vi også når det gjelder skolepolitikk. Alle andre enn lærerne vet best hva den norske skolen trenger, enten de baserer seg på forskning, statistikk eller sin egen 30 år gamle skoleerfaring.
Skolen, lærerne og kunnskap har mistet status. Mitt samfunnsoppdrag går i all hovedsak ut på å formidle kunnskap. Hvis jeg skulle gjettet, ville jeg sagt at det er maks 10 prosent av det arbeidshverdagen min faktisk innebærer. Jeg tror derimot jeg tør påstå at det som er relatert til oppdragelse og adferd snart opptar nesten halve stillingen min. Forberedelser til timer og retting av skolearbeid rekker jeg ikke, så det må jeg gjøre hjemme.
Som en disippel av Håvard Tjora, vet jeg godt at elever ikke er villige til å lære fra en lærer de ikke liker. Jeg har derfor lagt ned utallige timer i relasjonsarbeid, og prøvd å være en humørspreder. Nå røyner det på. Men den dagen jeg ikke lenger greier å gå inn i klasserommet å møte elevene med vennlighet og et smil, skal jeg ta hatten min å gå. Det er en lovnad. Spørsmålet er bare: Hvem i all verden gidder å ta over?