DEBATT: Hvis jeg skal trekke fram den ene tingen som har vært mest ødeleggende for norsk jordbruk generelt og for tillitsforholdet mellom norske jordbrukere og forbrukere spesielt, er denne ene tingen: målpriser.
Målpriser er maksimalprisene norske matprodusenter skal kunne oppnå for sine produkter. Disse er såpass lave at de ikke dekker produksjonskostnadene. Derfor får norske bønder kompensasjon for dette via diverse tilskudd fra staten. Målprisene forhandles om og gjelder for ett år av gangen. Intensjonen har vært å gi norske produsenter forutsigbare og stabile priser, samtidig som de skal sørge for at maten ikke blir for dyr for norske forbrukere.
Æ unne ingen foreldra den følelsen, den nedverdigelsen!
Det er målpriser som har gitt grobunn for myten om at norske matpriser er høye. Høyere enn andre steder. Selv om dette bare er tøys, selvfølgelig. Matprisene er høye fordi vi har mye penger. Målprisene har også bidratt til myten om at det er en direkte kobling mellom bondens priser og prisene i butikken. Det er det ikke! Men dette vet ikke folk flest. De tenker at det her avtales priser på bakrommet som de bare må finne seg i å betale.
Målprisene har blitt «forhandlet» fram mellom staten og jordbruket i godt over 50 år – bak hermetisk lukkede dører. Når man har valgt å gjøre det på denne måten er det ikke vanskelig for verken matindustrien eller dagligvarekjedene å legge skylda over på jordbruket. Det er så lett som bare det. Ingen skjønner jo noe av disse forhandlingene uansett.
Det hører selvsagt med til historien at Norge er det eneste av alle WTO-land som har målpriser. Alle de andre har funnet bedre måter å løse det på. For lengst. Og nå har vi i praksis bare to igjen. På melk og korn. De kommer selvsagt også til å forsvinne, uansett hvor tappert og innbitt norsk jordbruk kommer til å kjempe i mot.
Målprisene rettferdiggjør jordbruksforhandlingene, tross alt. Uten målpriser blir det jo bare «forhandlinger» om tilskudd, som folk flest heller ikke skjønner et fnatt av og som mange ikke forstår poenget med. «De har jo disse høye målprisene», tenker folk flest.
Hva gjør vi med mobbetallene?
Selve ordet er også lite egnet til å skape tillit. Målpriser for hvem? Og for hvilke mål? Derfor tror folk flest at landbruks- og matpolitikken er til for jordbruket sin skyld og får ikke en gang med seg at den bare er til for sånne som deg og meg – vi som ikke kan produsere mat selv, altså.
Kanskje like greit at vi kvitter oss med de én gang for alle. De er jo egentlig bare egnet for å skape misforståelser og splid mellom norske jordbrukere og deres eneste kunder – norske forbrukere. Men målprisene har jo gitt bonden stabile priser, vil noen sikkert hevde. Delvis med rette. De har sikret bonden garantert lave priser – det er riktig. Priser som skulle kompenseres gjennom tilskudd, men som aldri har blitt det. Ikke i nærheten én gang!
Dette innlegget ble først publisert hos Midtnorskdebatt
Er dette verdighet?
__________________________
Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.