For godt til å være sant, det var første tanken. Da jeg ble tipset om en «uoppdaget» perle utenfor Kroatias mest turistifiserte by kjente jeg skeptikeren i meg heve et øyenbryn.
Hvordan kan en postkort-verdig øygruppe få være i fred med Dubrovnik som nærmeste nabo?
Men så var man her plutselig, en solrik dag våren 2018, og mens fastlandet ruster seg opp til fem måneders kaos er bare to gjestehus åpne på Sipan, den største av de tre bebodde flekkene i øygruppen Elafiti.
65 år gamle Zdravko Simunovic driver ett av dem, en laksefarget bygning i vannkanten som bærer familiens navn.
– Folk kommer hit for natur, bading og avslapning, sier han.
– Det er heldigvis ikke så veldig mye annet å ta seg til.
Det beste med Gdansk? Sopot.
Alle kjenner alle
Et brudd i skylaget betyr frokost utendørs. På denne tiden av året skyller regnet typisk over landskapet et par ganger om dagen, før solen tar over sent i april og skrur fargene på både hav, himmel og vegetasjon opp til elleve.
– Da viser øyene seg fra en annen side, forteller Zdravko.
– Da får vi en del folk på dagstur fra Dubrovnik, hotellene åpner igjen og de som velger å overnatte blir typisk lengre enn planlagt.
For øyeblikket, derimot, er det bare meg, den lyssky franskmannen på rom 4 og en befolkning på vel under 500 fastboende. Det pleide å være langt flere, forteller Zdravko, da Elafitiøyene var hjem for tallrike familier, bønder, fiskere og sjøfolk.
På jakt etter fine strender? Her får du noen av våre favoritter
Det har vært jordbruk her siden antikken, olivenolje og vin fra Elafiti ble ettertraktet blant Dubrovniks adel, som også brukte øyene som feriested når sommersolen sved som verst. Over en åsside bak Zdravkos gjestehus ligger familiens gård, hvor størsteparten av dagens frokostbord har sitt opphav. Tørkede aprikoser, oliven, fiken, sitroner. Honningen er det naboen som forsyner. – Alle kjenner alle her, sier Zdravko.
Skal du på ferie til Kroatia? Her får du fem gode tips
Søker tilflukt fra fastlandet
Elafitiøyene har lenge eksistert under reiseradaren i Kroatia. For mange – og spesielt de som ankommer med cruiseskip – er nærliggende Dubrovnik et sted man ser på en formiddag før turen går videre langs Adriaterhavskystens melkerute.
Dette, forteller Zdravko, er derimot i ferd med å endre seg – og årsaken er åpenbar. – Det er kjøret på fastlandet, sier han.
– Folk blir etter hvert utmattede og søker tilflukt her.
Portugals ukjente strandparadis – et Syden blottet for mas
Det er med andre ord ikke lengre kontroversielt å påstå at Dubrovnik er blitt for populær for sitt eget beste. I en artikkel avisen The Telegraph publiserte i 2017 kommer det frem at svimlende 10.388 turister kjøpte billetter til bymurene på en augustdag alene, en rekord som overgår gamlebyens fastboende befolkning med ti ganger.
– De prøver å regulere hvor mange skip som kan legge til om dagen og hvor store de kan være, sier Zdravko.
– Men det er ingen tvil om at Dubrovnik nå tilhører verden.
Elafitiøyene kommer nok aldri til å havne i samme situasjon, sier Zdravko, og godt er det. Det er historie og tradisjonell arkitektur her som strekker seg like langt tilbake som bymiljøet i Dubrovnik, men den er adspredt og røff rundt kantene. Naturen er vakker, men ujevn og kupert. Strendene (med enkelte unntak) består ikke alltid av silkemyk sand. – Elafitiøyene er et sted som må oppdages, sier Zdravko, fremfor bare å sees.
En begynnerguide til Zagreb
Vill og vakker
Til forskjell fra reisende flest, som oppsøker øygruppen som del av en dagstur, har jeg satt av tre døgn til å utforske øyene.
Ikke at en trenger så pass god tid. Her på Sipan går turen fra nord til sør på drøye 15 minutter med sykkel, men siden solen plutselig titter frem tar jeg beina fatt.
Kort vei utenfor landsbyen er jeg midt i naturen Elafitiøyene er berømte for: et frodig og irrgrønt landskap brutt opp av jordbruksflekker og tradisjonelle steinhus.
Lukten av vill rosmarin kiler i neseborene mens jeg navigerer nettverket av turstier. Navnet Elafiti stammer fra det greske ordet for hjort, lærer jeg via et skilt i veikanten. Det pleide å være tusenvis av dem her på øyene, men som med andre elementer av det tradisjonelle levesettet har de forsvunnet litt etter litt.
Sipan – som sine søsterøyer Lopud og Kolocep – har en rå, rustikk, til tider nedkjørt, men vakker estetikk. Lopud er mest populær blant turister på grunn av strendene, Kolocep er kjent for sine 1000 år gamle steinkirker.
Landsbyene på alle tre øyer er late og nytelsesorienterte, fulle av kafeer, små hoteller og enkle, familieeide butikker.
Jeg følger eldgamle stier gjennom bortgjemte olivenlunder, forbi solbrente gårdshus og hele veien til toppen av øya. Her fra Elafitiøyenes høyeste punkt – om du myser gjennom morgensolen – kan man se strake veien til Dubrovnik.
Byen som tilhører verden virker plutselig en verden unna.