Ferrara, Emilia-Romagna, Italia: Italia har aldri vært så populært som det er nå. Bare i 2017 overnattet over 50 millioner reisende på landets hoteller og utleieleiligheter i juni, juli og august alene – og det er ingen tegn på at strømmen av både lokale og internasjonale turister vil avta.
Jeg merket det selv: nærliggende Bologna skulle liksom være «betydelig roligere om vinteren», ifølge den noe utdaterte guideboken min, men tilsynelatende har det etter hvert blitt 365 dagers høysesong over store deler av landet.
– Alvorlig oversett
I Ferrara, derimot, fortoner livet seg stort sett som det alltid har gjort. Rett oppunder grensen til Veneto, omgitt av industriområder og pregløst jordbrukslandskap, finner man den mellomstore byen Lonely Planet kaller for «alvorlig oversett».
Man skulle tro at mangelen på tilreisende dermed handler om beliggenhet, men strengt tatt er ikke terskelen høy for å besøke.
Ferrara ligger bare en drøy time med lokaltog fra Bologna eller Venezia, forseglet og bevart i et slags turistindustriens limbo, og kombineres enkelt med videre reise til nærliggende småbyperler som Mantua, Padua og Verona.
Den britiske forfatteren Sarah Dunant – som skrev en historisk roman satt til et av Ferraras mange klostre – kaller byen «like fantastisk som Firenze, uten en turbuss i sikte».
Er det hit «alle» skal i 2018? Ja, mener ekspertene.
Og jeg tenker, vel, Firenze er Firenze, men en by kan bare være halvparten så innholdsrik og likevel rettferdiggjøre et besøk eller tre.
Ferrara har alt jeg er ute etter for et par dagers opphold, fra historie til kultur til hverdagslig atmosfære, frigjort fra den travle Disneyland-faktoren som ellers dominerer hos Italias mer populære reisemål.
Det samme sier arkeologen Christiano Mazzoni, som bor med hunden Luna i en koselig leilighet innenfor de 500 år gamle bymurene. Det er ikke museene eller monumentene som sitter igjen i minnet etter et besøk til Ferrara, sier han.
– Selve byen er attraksjonen. Rytmen og livet og atmosfæren. Det er en sovende skjønnhet man bare kan se med de rette øynene.
Røre, lukte, smake
Men greit, Ferrara har kanskje plenty med atmosfære og postkort-faktor, men hva er det egentlig å gjøre i byen?
Du har slottet Castello Estense, med sin mørke historie, omfattende kunstsamling og spektakulære utsikt fra toppen av «Løvens Tårn». Du har den mektige katedralen i sentrum, de frodige bymurene, de uimotståelige bakeriene, markedene og handlegatene.
Alle disse bestanddelene har sikret Ferrara en plass på UNESCOs verdensarvliste, men når timeplanen er krysset av punkt for punkt – hva er det ellers å ta seg til her?
Reiseekspertenes mest romantiske reisemål
Christiano ser rart på meg når jeg stiller spørsmålet.
– Trenger du egentlig mer?, svarer han.
– Du må røre, lukte og smake på byen. Vandre retningsløst fra strøk til strøk, rot deg bort i en samtale, titte gjennom et vindu. Ikke vær redd for din egen nysgjerrighet. Folk er ikke like vant til turister her.
Men kulturen i Ferrara var ikke alltid like fredelig og imøtekommende, forklarer arkeologen. Til Ferrara ble slukt av Kirkestaten i 1597 var byen dominert av klanen d'Este i flere hundre år.
For et inntrykk av akkurat hvor mektige familien d’Este var tar jeg turen til Castello Estense i sentrum av Ferraras gamleby.
Verdens største mathall har åpnet i Italia – et Disneyland for matelskere
Den enorme festningen står som en skillelinje mellom gamlebyens to deler (en fra renessansen, en fra middelalderen) og var lenge hjem til noen av Italias mest eksentriske aristokrater.
Det var her – i de dunkle fangehullene – at Niccolò d’Este henrettet sin andre kone og sin egen sønn Ugo, som straff for et angivelig romantisk forhold. Dette til tross for at den stormannsgale Niccolò selv hadde opp mot 800 elskerinner i løpet av sitt 58 år lange, nytelsessyke liv.
Her er stedene reiseekspertene mener du bør reise til i 2018
Hundre år fra nå?
Jeg følger Christianos anbefalinger, legger guideboken igjen på rommet, starter ved bymurene og lar sansene vise vei gradvis innover mot kjernen.
Før siestaen setter Ferrara på pause til godt utpå ettermiddagen tar jeg turen til markedet i skyggen av katedralen, som har forsynt Ferraraianerne med dagligvarer i mange hundre år.
De første forberedelsene til julefeiringen har nettopp begynt. En gammeldags karusell med pipeorgel roterer sakte rundt under girlandere med lyspærer. En krybbe, en stall og et juletre står også her, med hundrevis av ønskelister festet til grenene med klesklyper.
Jeg kjøper lunsj bestående av knasende ferskt brød, to artisjokkhjerter og en snabb med lokallaget salama da sugo – en krydret, grov, vellagret pølse.
Og mens byen hviler og jeg fortsetter alene gjennom nettverket av smågater klinger plutselig katedralklokkene mellom de eldgamle mursteinshusene. Slike øyeblikk blir sjeldnere og sjeldnere i et land så populært som Italia, men de finnes fortsatt. Og selv om turismen, som overalt ellers, utvikler seg i en stigende kurve, frykter ikke Christiano at stort vil endre seg fremover i Nord-Italias sovende skjønnhet.
– Det er menneskene som endrer seg mer enn selve byen, sier han.
– Ferrara vil trolig forbli akkurat som den er de neste hundre årene. Hvordan vi vil utvikle oss er en annen sak.