Det var Filippo Consoni som foreslo høsten. Vi var i Kosovo av alle steder, i det halve Pristina var samlet for å se Portugal sikre seg VM-seier mot Frankrike.
– Besøk meg i Bergamo, sa han og bestilte nok en runde til bordet.
– Men gjør det for all del etter august, når byen har roet seg ned et par hakk.
– Klart det, svarte jeg, som man gjerne gjør ved uformelle invitasjoner til steder man aldri har hørt om og trolig aldri vil besøke.
Men av en eller annen grunn ble denne værende. Det var noe med måten han beskrev hjembyen sin på, noe med stoltheten i stemmen og bildene han malte.
En norditaliensk skjønnhet med trange smug og lange boulevarder.
Det er en egen kunst å finne de beste spisestedene i Paris. Vi har funnet ti av dem.
Kastanjetrær som vokser høyt fra festningsmurene. Og så gamlebyen på toppen – «som et maleri på avstand», sa han, etterfulgt av glitrende innsjøer og snødekte fjell.
– For ikke å snakke om maten, fortsatte Filippo og klasket seg mot pannen.
– Du kan nesten se den feste seg til lårene.
Det er lett å si ja og egentlig mene nei, men noen ganger må man bare ta en sjanse. Noen ganger må man bare stole på magefølelsen. Og noen ganger er belønningen stor.
Samlet har vårt faste reisepanel besøkt alle verdens kriker og kroker – minst én gang. Her gir de sin dom over reisemålene som gjelder for neste år: Her er globetrotternes 11 tips til hvor du bør reise i 2017.
En «slow-cooking» effekt
Retningsbeskrivelsen jeg får fra Filippo er ikke vanskelig å følge.
Bare kom deg på Autostradaen utenfor Milano, står det i meldingen, kjør femti kilometer mot Venezia og bingo.
Her ligger vakre og eldgamle Bergamo, rett oppunder Lombardias fjell og innsjøer, og i det jeg får mitt første glimt innfrir den alle forventninger. De brede gatene. Kastanjetrærne på toppen. Alt er her.
Med bare en times kjøretid fra Italias nest største by har Bergamo den sjeldne kombinasjonen av å være tilgjengelig og rolig på samme tid.
Spis frokost i Milan, lunsj i Bergamo og avslutt kvelden langs Venezias kanaler: det er fullt mulig, forteller Filippo, selv med et motorstopp eller to underveis.
Lonely Planet: Her er de ti beste landene i 2017
Så med alt dette i mente – hvorfor føler jeg meg som en av bare en håndfull på besøk?
Sommer er sommer og høst er høst, jeg skjønner det, men likevel føler jeg noe ikke stemmer.
Selv lokalfødte Filippo kan ikke forklare fraværet av turister uten å tenke seg om noen minutter.
– Det burde vært flere, sier han.
– Det er helt sikkert.
Kanskje svaret ligger i Alpene, i behovet for en mellomtykk boblejakke i oktober og at faren for regn alltid vil ligge noen prosentpoeng høyere sammenlignet med resten av landet.
Men nei, sier han.
– Fordi du har turgåing, skianlegg og fjellklatring på dørterskelen. For ikke å snakke om de norditalienske innsjøene alle vil til. Bergamo er en helårsdestinasjon.
Kan det være de nærliggende gigantene, foreslår jeg. At den lille byen alltid vil være fanget i et slags limbo mellom Milano og Venezia?
Befolkningen, konkluderer han til slutt. - Svaret ligger i befolkningen.
Dette er et sted hvor man bare kunne blitt en stund, kjenner jeg, om man hadde hatt tid og råd. Levd som i en Fellini-film. Gått rundt med mansjettknapper, spist lange lunsjer, lært seg klarinett eller skrevet på mesterverket sitt.
Med sine 120.000 innbyggere utvikler Bergamo seg sakte, nesten motvillig, forteller Filippo, og er til tross for et raskt voksende universitet kjent for en konservativ, religiøs kultur.
Bergamo er kort sagt der mange italienske byer var for 15 år siden, og det er denne mentaliteten som hindrer turistindustrien i å ta over byen. En slags «slow-cooking»-effekt, som Filippo kaller det, hvor smaken og næringsstoffene bevares.
– Folk er stolte her, sier han. - Vi har plenty med attraksjoner, men ingen Madame Tussauds. Plenty med barer, men ingen nattklubber. Kaster du en sneip på gaten vil du trolig jages rundt kvartalet av en gammel dame med stokk.
Klokkene ringer
Città Alta – det eldgamle historiske distriktet – er den store attraksjonen her i Bergamo. På toppen av bymurene ligger det, forbundet til den nedre og moderne delen av byen med en langsom og knirkefri taubane. Dette er et sted hvor man bare kunne blitt en stund, kjenner jeg, om man hadde hatt tid og råd. Levd som i en Fellini-film.
Gått rundt med mansjettknapper, spist lange lunsjer, lært seg klarinett eller skrevet på mesterverket sitt.
Piazza Vecchia er kjernen i det hele, hvor tre av byens mest berømte attraksjoner kaster skygger over hverandre.
Fra Kapellet Capella Colleoni til kirken Santa Maria Maggiore, Palazzo Delle Ragione og klokketårnet Campanone – hvor en nybygd heis tar reisende opp til en av Nord-Italias beste utsikter.
Bygningene her står så vakkert og naturlig til at selv den verdensberømte arkitekten Le Corbusier lot seg imponere.
– Å flytte så mye som en stein ville vært en kriminell handling, skrev han etter et besøk.
Og selv om Piazza Vecchia utgjør Bergamos mest berømte samlingspunkt, er dette fortsatt et benyttet byrom, hvor småbarn leker sisten og folk fyller vannflasker fra Contarini-fontenen på vei til jobb. Det er i en sidegate til Piazzaen at jeg prøver noe av den kaloririke maten Filippo snakket så varmt om.
Det er mye kortreist på menyen – fisk hentet fra Iseo-sjøen og villsvin jaktet fra de omliggende skogene – men det er spesielt en rett jeg er ute etter. Casoncelli er håndlagd ravioli fylt med krydret pølsekjøtt og salvie, toppet med smør, og etter en tallerken med en halvflaske tung rødvin ved siden av er det kort sagt deilig at veien tilbake til hotellet går i nedoverbakke.
I det jeg forlater Piazza Vecchia og gamlebyens inngangsport, ringer klokkene 180 ganger over Bergamo for å minne befolkningen om at klokken er ti og det er på tide å legge seg for dagen.
De samme klokkene som har ringt i 600 år.
Topp tre i Bergamo
Piazza Vecchia – Ta taubanen til gamlebyen og utforsk herlige Piazza Vecchia. Tre av byens mest berømte attraksjoner ligger rundt dette samlingspunktet, og alle er verdt et besøk. Fra Kapellet Capella Colleoni til kirken Santa Maria Maggiore, Palazzo Delle Ragione og museet/klokketårnet Campanone. Et ideelt sted for nytelse og folketitting, men kan bli noe travelt (og dyrt) midt på sommeren.
Spis til du sprekker – Bergamo og Lombardia er et skattkammer for norditaliensk kokekunst. Prøv casoncelli – Bergamos berømte (og kaloripakkede) ravioli – stappet med krydret pølse, salvie og toppet med smør – sammen med en tung, lokalprodusert rødvin. For en minneverdig lunsj, prøv restauranten og vinbaren Donizetti i gamlebyen – www.donizetti.it
Academia Carrara – Denne kunstskolen i byens nedre del har også en av de største samlingene med klassiske malerier i Nord-Italia. 1800 verk fra 1400–1800 tallet henger fordelt over tre etasjer, med høydepunkter som Raphael, Pisanello, Mantegna, Canaletto og Piccio. Sett av minst et par timer. Besøk www.lacararra.it for mer informasjon. Inngangsbillett koster 10 euro.
Fakta om Bergamo
Mellomstor by i Lombardia Cirka 50 kilometer fra Milano
Befolkning: 120.000
Tidsforskjell: ingen
Valuta: Euro
På nett – www.visitbergamo.net
Reisen dit:
Reisen dit: Reisen fra Norge til Bergamo er enkel. De fleste flyr inn til Milano med lavprisselskaper som Norwegian og Ryanair og tar deretter tog videre til Bergamo. Turen fra Milano Centrale tar cirka en time. Bergamo har også egen internasjonal flyplass.
Overnatting:
Budsjett: Ciccio B & B – billig og supersentralt, med restaurant i underetasjen og frokost inkludert. Kun delt bad. (www.cicciobb.com)
Middels: Godt middels alternativ i historisk steintårn. Kjent for sin kunstsamling. (www.gombithotel.it)
Luksus: Petronilla Hotel – skamrost firestjerner. Kjent for god, inkludert frokost og upåklagelig service. (www.petronillahotel.com)
Følg oss på Twitter @reisecamilla og på Instagram @reiseredaksjonen