– De skistøvlene dine er fine å kjøre bil med, er de ikke..?
Det er januar og 16 minusgrader ute. Knitring i tørrsnø skjærer morgenen. Fem par plaststøvler rusler over den mørke parkeringsplassen foran Jostedal Hotell. Eimen av nytraktet kaffe og forrige skitur henger i luften. Den stammer fra godt brukt skibekledning og obligatorisk morgenkaffe hos Laila på hotellet.
Det småprates om familie, sirkeltrening, barnehage og om hvor formiddagens skitur bør gå.
– Der oppe er det trangt med parkeringsplasser nå. Han som brøyter der begynner å bli gammel ...
– Jeg var på det andre stedet i går – det er to spor der, men de var fra utenbygds-kjørere. Så det beste er fortsatt ikke kjørt!
Gjengen kommer til enighet. Bildørene lukkes idet de første solstrålene maler fjelltoppene røde over Norges kanskje beste dal for skikjøring – Jostedalen.
Snø-magnet
Den langstrakte og grisgrendte dalen har opparbeidet seg en viss status i norske skikretser de siste årene. Omringet av steile fjell, går den fra Gaupne i Luster kommune i Sogn og Fjordane og nordover langs Jostedalsbreen. Flere mindre daler med brefronter fra Jostedalsbreen, munner også ut fra vest og inn i selve Jostedalen. Noe som fører til et spesielt klima.
– I Jostedalen opplever man mye av det som kalles orografisk effekt. Hvor nedbør kommer med fuktig luft fra kysten. Når luften blir hevet mot fjellene og Jostedalsbreen, blir den avkjølt og kommer som snø på vinteren. I tillegg blåser det mye over breen, og dalen ligger i vindskyggen av selve brekuppelen. Dette fører til at mye snø legger seg her når det er kaldt nok, sier Thomas Vikhamar Schuler, professor i snø- og isfysikk ved Universitetet i Oslo.
Det er med andre ord godt tilrettelagt for store snømengder i et dramatisk terreng formet av brearmer og rå naturkrefter. Men der stopper det – det finnes ingen skiheis i Jostedalen.
Til tross for det, regner de lokale med at cirka 100 ut av de rundt 400 innbyggerne her driver aktivt med toppturer og nedkjøring som fokus. Fra toppen av Jostedalsbreen og høyfjellet, til pudderkjøring i de skogkledde fjellsidene.
Vil svette i norsk natur: Dette er verdens tøffeste topptur
Motorsag og hemmelige striper
– Hver vår, sommer og høst reiser jeg opp i fjellsidene bak huset mitt og hugger smale gater i kratt og busker – for å holde det åpent for skikjøring på vinteren. Det er viktig at de åpne skogsstripene ikke kan sees nede fra dalen – jeg vil jo ha dem litt for meg selv, sier Trygve Snøtun og smiler.
Under ham har landskapet åpnet seg etter en times gange gjennom tette bjørkekratt. Vi står på toppen av fjellet Lioksli og ser inn mot Jostedalsbreen. Selve Jostedalen snirkler seg ut mot horisonten under oss og kamerat Stein Fossen legger til:
– Hemmelighetsstempelet er kanskje overdrevet litt. Det er plass til mange i dalen, men som alle andre vil vi jo skjule litt hvor de beste stedene er. Det skal jo ikke bare være å komme rett inn her og ta seg til rette, selv om folk selvfølgelig er velkomne.
– Og så er det jo slik at folk i Sogn har så mye bra skikjøring rundt seg at de ofte ikke trenger å kjøre hele veien inn hit for å finne gode forhold. Det er sjeldent for mange mennesker her inne, men av og til får vi «snøflyktninger» fra hele landet og spesielt Sogndal, sier Fossen.
Fjell og fossefall kan ta pusten fra deg. Geiranger har likevel erkjent at de må ha mer å by på enn bare vakker utsikt.
Pute-drømmen
En av disse «flyktningene» er Ivar Løvik. Sogndølen står med snø opp til magen i noe de færreste kan kalle overkommelig skiterreng. Enorme steinblokker i en ur er blitt til gigantiske puteformasjoner med broer av snø mellom. Mellom blokkene og under snøen kan det være flere meter ned i steinura. Nesten som bresprekker.
– Det er et unikt og variert skiterreng her inne. Det kan hende andre plasser i Norge har skjulte perler, og det finnes mange flotte steinurer som kan gi god putekjøring, men det er få av dem som snør ned på samme måte som her, sier han.
Løvik forteller at det ikke er så lett å finne frem til den beste skikjøringen i dalen på egen hånd for dem som er nye, men at den som leter finner.
– Det er jo også litt av sjarmen. Det er mange sogndøler som tar seg en tur inn hit i løpet av sesongen, og man blir stadig overrasket over mulighetene, mengden snø og kvaliteten på den, sier han.
Behagelig klima, rimelig og tilgjengelig. Den europeiske storbyen kan besøkes hele året.
Ny generasjon
Tilbake på Lioksli har de lokale revet feller av skiene og tonen er munter.
– Vi har jo et fantastisk skimiljø her, sier Kåre Øst.
Han jobber til daglig som fjellfører og forteller om stor bevissthet på sikkerhet og kunnskap rundt fjellferdsel og skredbevissthet. Han og andre i voksengenerasjonen har fokus på opplæring av nye skikjørere.
– Vi opplever nå at mange ungdomsskoleelever i bygda begynner å gå topptur. Det er kjekt. Istedenfor å reise ut av dalen for å nå skitrekket, går de rett opp og får skikjøring bak husene sine, sier han.
Trygve Snøtun legger til:
– Vi drev jo med skikjøring i liene og på fjellet her da vi var små også. Før dagens topptur-utstyr kom. Og vi fikk masse kjeft av foreldre og besteforeldre – for vinterfjellet ble jo sett på som farlig, noe det også kan være. Men med den rette kunnskapen er det jo fantastiske muligheter vi har rett utenfor døren, sier han.
Skituppene vendes nedover og over 1000 høydemeter med urørte fjellsider får fem små striper etter brede ski.
Det blir neppe flere her denne dagen.