VEKT: Den ladbare hybriden veier 145 kilo mer enn stasjonsvognen, og kan ikke trekke tilhenger. Foto: Morten Abrahamsen / NTB tema
REKKEVIDDE: I utgangspunktet har den ladbare hybriden veldig god elektrisk rekkevidde, 54 kilometer, men det virket som den var mindre fornøyd med norsk vintertemperatur. Foto: Morten Abrahamsen / NTB tema

Kias mellomstore familiebil, Optima, er klar i to nye versjoner. En er pen, og den andre skal være smart. Stasjonsvognen, kalt Sportswagon, eller ganske enkelt SW, er blitt en skikkelig lekker bil, der både formen og de utvendige detaljene gjør den til en av de flotteste doningene i det ellers litt kjedelige familiebilsegmentet.

Den ladbare hybriden kommer kun som sedan, også det er en ganske fin bil, men uten den elegante hekken til stasjonsvognen. Her er det teknikken som er aller viktigst, og som gir den en ganske fin startpris i det norske markedet.

Som kjent får man den elektriske biten av drivlinjen på kjøpet, noe som fører til at bilen, med 205 hestekrefter, koster 367.000 kroner, ganske nøyaktig 100.000 mindre enn stasjonsvognen med 141 hestekrefter.

ROMSLIG: Takhøyde bak er ikke noe problem i stasjonsvognen. Det føles i det hele tatt som en romslig bil. Foto: Morten Abrahamsen / NTB tema

Masse utstyr

Det betyr at Optima SW ikke er en billig familiebil. Mange av konkurrentene har en betydelig lavere veiledende pris, men her er det essensielt å få med seg at GT-line er en fullspekket bil.

Med de fleste andre bilmodeller må man påregne et betydelig innhugg i ekstrautstyrslisten for å oppnå samme nivå, trolig med det resultat at de blir minst like dyre.

Den ladbare hybriden har også en grom utstyrsliste, så på papiret er den et meget godt kjøp. Og om den ikke helt har Optima SWs ytre, er også denne en fin bil. Kia har gitt modellene karakter, de ser ikke ut som en Mondeo eller Passat, men det var noe som skurret med hybriden.

SILHUETT: Sedanen har en tidsriktig coupéform. Det stjeler noe takhøyde i baksetet. Foto: Morten Abrahamsen / NTB tema

Temperatur

Det oppgitte forbruket på 0,16 liter pr. mil er selvsagt rimelig utopisk, men vi endte opp med et snittforbruk som var overraskende likt stasjonsvognens, som har en helt streit dieselmotor.

Kia oppgir en meget god elektrisk rekkevidde, vel fem mil, problemet var bare at bilen ikke ville bruke el-enheten i noen særlig utstrekning. Trolig har det med temperaturen å gjøre.

Uten at det egentlig var spesielt kaldt, stort sett rundt null grader, noe som ikke får frem OBS-varslene i Norge. Først når bilen hadde blitt varm, noe som tar en liten stund, gikk den knirkefritt elektrisk.

Hvilket ofte sammenfalt med tidspunktet vi var fremme ved destinasjonen.

ELEGANT: Stasjonsvogn-utgaven er den aller mest elegante. Den har et tidsriktig ytre, samtidig som den skiller seg litt ut. Foto: Morten Abrahamsen / NTB tema

Gjerrig

SW-modellen på sin side fremsto som gjerrig på drivstoffet, med et snittforbruk på vel 0,6 liter på mila under blandet og ikke spesielt økonomisk kjøring. Det dieselmotoren ikke har, er en dynamikk som står i stil til det ytre.

For det ser ut som en ganske så sportslig familiestasjonsvogn, som til og med kan stilles i sport-modus, men med de 141 hestekreftene blir den aldri sporty. Bilen kjennes fint satt opp, men tilbyr en veldig ordinær kjøreopplevelse.

Bilen finnes med langt større motorer i andre markeder, men den norske importøren sier at disse blir så dyre til at det ikke er noen vits i å markedsføre dem i Norge.

RYDDIG: Innvendig er det god orden, bygget i god kvalitet, men det er lang fra det mest moderne man finner i klassen. Foto: Morten Abrahamsen / NTB tema

Garanti

Selve ytelsene er ikke så langt unna konkurrentene, men med en null til hundre-tid på vel 11 sekunder er den betydelig treigere enn tilsvarende Volkswagen Passat eller Mazda 6. Selve drivverket er med andre ord ikke helt optimalt.

Samtidig skal det sies av begge bilene er behagelige å ratte rundt i. Hybriden er kvikkere ved hjelp av elmotoren, men mer sedat satt opp. Særlig styringen er nummen, og det virker ganske åpenbart, både gjennom grafikk (blant annet et tre som blir mer og mer blått jo mer økonomisk man kjører) og oppsett at bilen vil at du skal kjøre økonomisk.

SW-utgaven vil nok ikke være sedat, men blir det gjennom en puslete kraftlevering.

På den helt positive siden lyser begge bilene opp gjennom estetikken, og selv om de ikke er av de aller mest moderne innvendig, så er følelsen av høy kvalitet gjennomgående.

Fremtiden er uansett godt tatt vare på gjennom en garanti på syv år, som svært få andre merker har turt å matche. Pen fornuft med andre ord.