– Vi forklarer hvordan situasjonen er og spør hva pasienten tenker om det. Noen er redde, men de fleste er greit forsonet med at deres tid nå er over.

Kristin Granseth fra Namsos sitter i fjerde etasje på kreftsenteret på Ullevål sykehus i Oslo.

Hit havner kreftsyke som ikke blir friske, men som skal leve med lindrende behandling den siste tiden.

Det er her Granseth kommer inn.

TØFF JOBB: – Når døden er nært forestående, oppfordrer vi familien til å være til stede og lage vaktlister, sier Kristin Granseth fra Namsos. Hun er utdannet sykepleier og har videreutdanning innenfor kreftsykepleie. Foto: Morten Uglum

Lidelse

– Vi vet at de ikke blir friske uansett hva vi gjør. Døden vil komme en gang, men vi skal prøve å gjøre den så god som mulig.

I gjennomsnitt er hver pasient på lindrende avdeling i åtte døgn. Der gis de behandling som skal hjelpe mot smertene og plagene. Enkelte reiser hjem eller til sykehus etterpå, for så å komme tilbake – andre dør her på avdelingen.

– Det verste er å stå og se på lidelse og ikke få gjort noe med det.

Hun forklarer:

– Det er jo et dosespørsmål, for vi kan ikke gi ubegrenset med smertebehandling. For høye doser gir pustestopp, og pasienten må jo puste. Vi står og passer på, men innimellom er det ikke nok til å dempe smertene.

– Jeg skulle ønske jeg kunne trylle de gangene.

På privaten

Med slike situasjoner på jobb, blir dagligdagse problemer bagateller, mener Granseth.

– Når du jobber med død og lidelse, altså en fryktelig kvalme og smerte som tar hele plassen, så er det mye flisespikkeri hjemme jeg velger ikke å ta.

Kreftsykepleieren tar aldri jobben med hjem. Heller ikke i vennegjengen er det et samtaleemne.

– Det blir intenst og for mye, så det går ikke. Når jeg sier jeg jobber på lindrende avdeling, velger de heller å bytte tema. Det blir litt sånn «lindrende avdeling ja, så hvilken smøring har du på skiene i dag?».

Det har Granseth full forståelse for.

– Det er jo en festbrems når folk i sosiale sammenhenger spør hva jeg jobber med.

LEVER LENGE MED KREFT: Enkelte pasienter blir hasteinnlagt og dør fort, mens andre er inn og ut i to år. – Døden i seg selv er ikke så ille, det handler mer om smertene i forkant, sier kreftsykepleier Kristin Granseth. Foto: Morten Uglum

De som har noe usagt

Det beste med jobben er å vite at du gjør en forskjell for menneskene som står i den tøffe situasjonen, mener Granseth. Som kreftsykepleier ender hun ofte opp som samtalepartner.

– Det er jo morsomt å høre historiene til en lastebilsjåfør som har kjørt Tyskland–Norge 100.000 ganger. Vi får vite hva de har jobbet med og hva de har opplevd annet enn å være herr Hansen med kreft.

Enkelte har mye usagt på dødsleiet, sier Granseth. Det tristeste eksempelet var en kristen kvinne som hadde vokst opp med dommedagsprofeti.

– Og så kom alt dette tilbake når hun skulle dø. Den stakkars damen var jo livredd for å brenne i helvete. Da tenker jeg at den presten fra hennes barndom skulle jeg gjerne ha snakket litt med. Heldigvis har vi prester vi kan tilkalle og som er til god støtte og hjelp for pasienten rundt disse eksistensielle spørsmålene.

FRYKTER IKKE DØDEN: – Mange av pasientene får på en måte en ro. Jeg vet ikke om kroppen gjør noe med hodet – som gjør at vi unngår å dø livredde, undrer kreftsykepleieren. Foto: Morten Uglum

Kontraster

Det er mye latter og humor på avdelingen, og for både pasienter og ansatte er det befriende, mener Granseth. For det kan til tider bli mye gråt.

– Pasienten vil ikke dø, familien vil ikke at pasienten skal dø, og vi også tenker jo innimellom at det var da som søren, skulle ikke du få leve litt til?

Med årene er hun blitt flinkere til å forutse når det går mot slutten.

– Noen sovner rolig inn, andre blir fysisk urolige i sengen når de skal dø, mens enkelte gjesper skikkelig – og så er de borte.

Men enkelte opplevelser er tøffere enn andre, medgir hun.

– Det er greit når fru Olsen på 98 år skal dø, det takler vi. Men er du 34 år og småbarnsmor, så er det tøffere. Jeg husker jo bekymrede barn som har spurt den syke forelderen «hva med meg når du dør?». Så henvender de seg til den gjenlevende og spør «men hva skjer når du dør også da?».

– Det er ikke noe godt å høre på. Heldigvis er det kloke voksne rundt som svarer så godt de kan.

Yrkene vi er glad andre tar

Granseth sier de fleste hun kjenner ikke hadde orket å være i hennes sko – og er glad hun kan være der og ta jobben for dem.

– Men jeg har også en liste over yrker jeg er glad andre tar. Jeg ville for eksempel aldri vært pilot, fordi det blant annet innebærer å lette med fullt charterfly og ha ansvar for mange mennesker om bord.

Sykepleierutdannelse gir mange muligheter. Du kan jobbe med fødende, barn og ungdom, voksne som brekker bein eller med psykisk syke, påpeker hun.

– Psykiatrien er jeg overlykkelig for at andre velger å jobbe i, for der hadde ikke jeg klart meg. Barneintensiven kunne jeg heller aldri tenkt meg, og venninnen min som jobber der kunne aldri jobbet på vår avdeling, så jeg tror vi naturlig finner jobbene vi passer til.

LINDRENDE AVDELING: – Her er det tvungen hilsing. Ingen skal komme inn denne gangen her og ikke bli sett, sier Kristin Granseth. Foto: Morten Uglum

– Trenger ikke være en menneskekjenner

Vurderer du å bli kreftsykepleier, er det greit å vite hva du tenker om døden selv. Du trenger ikke være en menneskekjenner, men du må ha mot nok til å møte dem, sier Granseth.

– Har du en 20-åring som sitter og hulkegråter fordi hun skal miste mammaen sin, så må du tørre å ha den pulsen, for høy puls får du. Det handler om å tørre å krølle tærne nedi skoene, men likevel gå inn. Det er mye gråt, og det er greit å tørre det og.

– Du bør dessuten være ydmyk, nysgjerrig på mennesker og tørre å se folk inn i øynene, sier Granseth.

– Og ikke bli overrasket over at du møter døden i yrket. Vi skal jo alle dø en gang. Det er ingen som har overlevd ennå.

ENGASJERT I JOBBEN: – Du vil aldri se en sykepleier sitte og henge, for hvis vi har tid, er vi inne hos pasientene. Det synes begge parter er hyggelig, sier Kristin Granseth. Foto: Morten Uglum