Arne Stray-Pedersen (44) har yrket «ingen» vil ha: – Det er jo bare død og elendighet vi jobber med

– Som lege tenker man liksom at man skal helbrede og redde verden. Og så ender man opp som en raring som åpner døde kropper for politiet.

Arne Stray-Pedersen var 30 år og nyutdannet lege da han ble vist ned i obduksjonssalen for første gang. Anledningen var en doktorgradsoppgave han skrev om spedbarnsdød.

Lite visste han at dette skulle være starten på en karrière som rettsmedisiner, et yrke kun om lag ti personer i Norge har.

– Det var vel ikke akkurat drømmen, kan du si. Å skulle komme på jobb og møte døden hver dag... Det virket ikke spesielt pirrende.

Håvard jobber daglig med drap og tragedier: – Du ser barn som har kjempet en dødskamp og tapt

Skrekken

En rettsmedisiner undersøker folk som har dødd uventet. Stray-Pedersen har hatt mange døde personer på obduksjonsbenken, noen med tydelige skader – andre der dødsårsaken er et eneste spørsmålstegn.

– Skrekken min var å stirre ned på personen foran meg og tenke «hvordan vet jeg at han er død». Jeg har jo lært meg en metode for å avgjøre det, men altså: «Setter jeg i gang med å skjære i en som lever?» Det var et sånt tilbakevendende mareritt.

Men med årene er han blitt mer og mer erfaren. For jo dypere man dykker ned i yrket, desto mer interessert blir man, mener rettsmedisineren.

Kjelleren

– Synes dere det er litt mystikk rundt dette?

Stray-Pedersen smiler skjevt og fører oss ned trappen til obduksjonssalen på Rikshospitalet.

– I de fleste land legges liksom obduksjonssalen til kjelleren. Det skal alltid ligge nede i mørket, jeg vet ikke hvorfor det er slik.

I starten av karrièren var det lukten som var det verste, forklarer Stray-Pedersen.

Men her nede lukter det ingenting.

– Det er fordi vi har et ekstremt dyktig rengjøringspersonale. Det er brukt mye salmiakk i dette rommet.

Han går forbi kjølen og til pulten i det innerste rommet. Setter seg ved en datamaskin. Skjermen lyser opp ansiktet hans og det ellers mørke lokalet.

– Her er en som gjentatte ganger har ramlet.

Han nikker mot et CT-bilde på skjermen, peker og viser. Snur avdøde i forskjellige vinkler. Det er ingen tvil om at arbeidet med å finne dødsårsaken er en komplisert prosess.

Lav rekruttering

Av 45.000 årlige dødsfall i Norge er det cirka 1700 som blir rettsmedisinsk obdusert.

Av rettsmedisinerne i landet, er 44-åringen yngst. For noen år siden måtte de derfor jobbe for å få inn noen nye, og nå er det seks stykker som er på vei inn i yrket.

– Så disse seks er neste kull?

– Ja. Hvis de holder. Ut. Ikke sant. Det er jo det vi håper på.

Han utdyper:

– Man vet ikke helt om man … Om man tåler det. Ikke tåler det, det er litt feil å si. Men vi vet jo at i et sånt fag er det mange som finner ut at det ikke er noe for dem.

Slik blir du rettsmedisiner

For å finne ut hvorfor det er så få som tar dette utdanningsløpet har vi kontaktet et av universitetene som tilbyr legeutdanning, Universitetet i Oslo (UiO). De henviser til Legeforeningen, som henviser til Norsk Rettsmedisinsk Forening – der talsperson viser seg å være nettopp Arne Stray-Pedersen.

– Overlege i patologi ved Oslo universitetssykehus, Ingvild Lobmaier, det er ikke akkurat et stort miljø vi snakker om?

– Nei, for det er ikke noen formell utdanning for å bli rettsmedisiner i Norge i dag. Det er behov for så få rettsmedisinere i Norge at Legeforeningen, og nå Helsedirektoratet, ikke har ønsket å opprette en egen spesialitet som leder til den yrkestittelen. Da er det en utfordring å rekruttere folk, og det kan jo bli et problem.

Usikkert utdanningsløp

I alle legespesialiteter må man først studere medisin, for så å utdanne seg videre innen de forskjellige spesialitetene.

– Vil du bli rettsmedisiner kan du begynne å jobbe på Rettsmedisinsk institutt eller spesialisere deg innenfor patologi ved en institusjon som også har rettspatologi – og på denne måten tilegne deg spesialkompetanse som rettsmedisiner, forklarer Lobmaier.

Men man får ikke tittelen «spesialist i rettspatologi» eller «spesialist i rettsmedisin», fortsetter hun.

– For noen år siden var det, som Stray-Pedersen påpeker, mangel på rettsmedisinere. Da etablerte de som jobber som rettsmedisinere i Oslo et slags utdanningsløp, med krav til tjenestetid og kursing, som skulle gi relevant kompetanse for å kalle seg rettsmedisiner, men dette ble aldri forankret i et offisielt utdanningsløp i regi av Legeforeningen eller Helsedirektoratet.

Utdanningen finnes ikke i Norge. Derfor må Helene ut med 750.000 kroner for å oppnå drømmen.

Som medlem av styret i Den norske patologforening har hun vært med på et møte med Helsedirektoratet hvor man diskuterte behovet for en formalisering av utdanningen innen rettspatologi og klinisk rettsmedisin.

Saken ligger fortsatt til vurdering hos Helsedirektoratet.

De tøffeste sakene

22. juli 2011: Stray-Pedersen er ferdig på obduksjonssalen for dagen og sitter på toget til Sørlandet. På nyhetene får han høre om bomben som er gått av i Oslo.

– Jeg tenkte at her må jeg bare få hoppet av kjappest mulig.

Så kommer de første meldingene om skyting på Utøya. Rettsmedisineren merker seg at tallene på drepte stiger.

– Jeg håndterer jo drap nesten hver uke. Men når hele kjølerommet er fullt av en sånn katastrofe. Den påkjenningen blir jo veldig spesiell.

I løpet av et år er det mange tøffe saker. For «det er jo bare død og elendighet vi jobber med», fortsetter han.

– Jeg synes ikke forråtnelse og ekle ting er vanskelig, men den krevende delen av jobben er å sette seg inn i situasjonen til de som dør. Det krever en innlevelse og det kan bli emosjonelt slitsomt.

Nødvendig å skille jobb og privatliv

44-åringen bor i Oslo sammen med kone og tre barn. Hun jobber med organisasjonsutvikling, han med døde mennesker.

Stray-Pedersen forteller aldri hvordan arbeidsdagen har vært – heller ikke desemberdagen i fjor da Stray-Pedersen fikk inn et barn og en voksen etter dobbeltdrapet i Kristiansand.

På slike dager må man likevel komme hjem og være en familiepappa, sier han.

– Du kan ikke trekke trumfkortet «Du skjønner vel det at jeg har telt flere titalls knivstikk i dag. Jeg orker ikke lage middag eller vaske opp, jeg er så sliten.» Det går ikke det.

• Har du et tips til karrièredaksjonen? Send oss gjerne en e-post!

Kontrastene

Han viser til et annet eksempel:

– Du har vært på et åsted og sett en som er blitt hugget løs på med hammer og slagvåpen, det ligger blodsprut og vevsrester overalt. Jeg tar av meg hanskene, går til bilen, og så får jeg telefon fra kona om å kjøpe melk. Så kjører jeg til butikken, kjøper to melk, og så må du jo ikke si når du kommer hjem: «Vet du hva jeg har gjort eller?» Da skjønner jeg jo hva slags bilde andre får i hodet sitt.

– Blir man med årene litt herdet av å jobbe slik?

– Du kan si …

Han drar på det.

– Man blir ikke overrasket over hva mennesker kan gjøre med hverandre. Det gjør du ikke. For det er de utroligste og mest bestialske ting. Så det som skjer etter døden setter ikke så store spor. Det er mer det jeg kan ane har skjedd før dødstidspunktet. Det er ganske utrolig hva slags samfunn vi har endt opp med.

Derfor er arbeidet til rettsmedisineren og rekrutteringen til yrket desto viktigere, mener Stray-Pedersen.

– Vi jobber ikke for å redde liv. Vi kommer inn altfor sent. Men det fine er at vi likevel blir en del av rettsstatens oppdrag som går på å ivareta folks rettssikkerhet og tillit til samfunnet. Borgere som det er begått urett mot har krav på at fakta kommer frem.

• Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppe og Twitter-profil for Karrière.