Psykolog Lars Halse Kneppe er del av et ekspertpanel bestående av lærere, samlivsterapeuter og medisinske eksperter. De står klare til å svare på det du måtte lure på om ditt familieliv under korona. Send inn ditt spørsmål her.

Spørsmål:

Hei. Datteren vår har gått fra å være pratsom og livlig til å bli taus, nesten over natten. Er det normalt?

Lars Halse Kneppes svar:

Nesten alle tenåringen går gjennom en fase der de slutter å snakke med foreldrene. Vi har alle vært gjennom det selv. Likevel kommer det som regel overraskende. Det føles skremmende og ikke minst sårt å gå fra å være superhelt som kan fikse alt, til å bli en superdust «som ikke forstår noen ting».

Vi glemmer fort hvor vanskelig det var å snakke med våre egne foreldre og hvor teite de var. Det var overhodet ikke noe poeng å snakke med dem.

Psykolog Lars Halse Kneppe. Foto: Anna-Julia Granberg

Hvor lenge varer det?

Nesten alle har vært gjennom det. Men det varierer veldig hvor lenge perioden varer. For en 18 år gammel jente jeg snakket med tidligere i år, varte det i tre uker. Hun var sjeleglad da det omsider gikk over. For min egen del varte det, ifølge min mor, i syv lange år.

Ikke alle legger like godt merke til det selv. Jeg hadde for eksempel ikke fått med meg at jeg ikke snakket med min mor før hun gjorde meg oppmerksom på det i ettertid. Da var jeg nitten. Det eneste jeg hadde merket var at det føltes litt kleint.

Og sånn er det for mange ungdommer: Det bare føles rart. Uten at de helt vet hvorfor. Det handler kanskje ikke om noe mer enn at kleinheten har satt seg fast i samspillet mellom ungdommen og den voksne. Og da føles det anstrengt eller ukomfortabelt.

Taushet er lik opprør

For noen handler det om et lite opprør mot foreldrene. Tenårene handler også om å bli til seg selv. Mange av oss forsøker først å bli til oss selv gjennom å vise hvor annerledes vi er fra foreldrene våre.

Og på sett og vis kan det være noe fint med det. Vi trenger alle litt avstand for å vokse. Dermed er det ikke så rart at vi eksperimenterer litt med avstanden til de nærmeste i den perioden vi vokser mest. Noen ganger er det nødvendig å overdrive avstanden for å synliggjøre den.

Det er derfor tenåringen din sjelden har lyst til å gå i dine fotspor. De skal finne sin egen vei, selv om det ikke nødvendigvis er den beste veien. I noen år i livet føles det på et vis viktigere å finne sin egen vei enn den riktige veien.

Men samtidig som de trenger avstand til dere, er de fremdeles totalt avhengige av dere. Det er blant annet det som gjør det så smertefullt flaut å være tenåring.

Den siste de vil ta imot råd fra? Deg!

For det er flaut å være tenåring. Og noe av det flaueste er at de fremdeles er avhengige av de samme menneskene som de skal løsrive seg fra. Derfor kan dere også være blant de siste de er villige til å ta mot råd fra. Det er mange gode råd som dere allerede gir som kun følges hvis de kommer fra sånne som meg.

I tillegg kan stillhet være en måte å beskytte seg mot skamfølelse og stressende tanker de ikke orker å tenke. Som tenåring er det alltid et eller annet som stresser deg. Noe du aktivt forsøker å unngå å tenke på. Mange vil holde det for seg selv.

For når ingen vet, er det heller ingen som spør. Og hvis ingen spør, slipper du å ta stilling til alt det du helst ikke vil tenke på. Tenåringen stenger heller andre ute enn å åpne opp for de vonde tankene.

Katastrofetanker trives best i stillhet

Men det er ikke bare seg selv og den svingende selvfølelsen sin tenåringen er opptatt av å beskytte. Det kan like gjerne være deg som forelder de forsøker å beskytte med stillheten sin. De vil ikke være en belastning. Eller at dere skal bekymre dere for dem. Dessverre er det ingen heldig strategi, siden det er fint lite som vekker mer bekymring i foreldre enn stillhet.

Katastrofetanker trives best i stillhet. Rimelig automatisk konkluderer vi voksne med at tenåringen enten må ha gjort noe forferdelig. Eller ha det forferdelig. Dermed blir vi bare mer stresset og desperate, som igjen skremmer opp tenåringene ytterligere. Hvis du er redd, blir du livredd i møte med en hysterisk person.

Da er det tryggere å låse seg inn på rommet sitt.

Et godt, gammaldags triks

Det kan være angstprovoserende når vi opplever at de vi er mest glad i stenger oss ute. Sånn er det for alle med tenåringer i huset. Og kanskje er det også det som er trøsten: At dette skjer med alle. Det er ikke nødvendigvis et tegn på at tenåringen har gjort noe galt, har det helt forferdelig – eller at du selv har mislykkes i foreldrerollen.

Som oftest betyr stillheten bare at de er tenåringer.

  • Les flere saker fra ekspertpanelet her: