Kunstnerens fargerike hjem: Fikk tegnet ny planløsning og nytt interiør da de flyttet inn

Da kunstneren Espen Gleditsch tok over leiligheten i et av de ikoniske høyhusene i Westye Egebergs gate i Oslo, sto han midt i et kunstprosjekt om hvordan svart-hvitt-fotografiet på 1920-tallet førte til misforståelsen om at murhus i funkisstil skulle være hvite.

Under arbeidet med prosjektet fikk han øynene opp for modernismens utstrakte fargebruk, og det ble raskt klart for ham at det var uaktuelt å bo i en «hvit kube».

I den 65 m² store leiligheten er det brukt 15 ulike farger, og flere av disse stammer fra den innflytelsesrike boligutstillingen Weissenhofsiedlung i Stuttgart i 1927.

I arbeidet med en utstilling ved Bergen Kunsthall i fjor samarbeidet Gleditsch med en malerikonservator som hadde dokumentert boligutstillingens opprinnelige farger. Fargene som ble brukt i utstillingen Polymorphous Magical Substance, som utstillingen het, preger i dag veggene i parets leilighet.

Sosialdemokratisk folkestil

Bygningen de bor i, er representativ for norsk boligarkitekturs gryende modernisme, og det ble bygget i et tiår da funksjonalismen innledet en omvendt klassereise.

Fra å være en stil forbeholdt en intellektuell elite, ble funksjonalismen en sosialdemokratisk folkestil.

Bygningen er en av seks og er tegnet av Victor Schaulund på 1930-tallet.

– Schaulund var da på samme alder som jeg er nå, i midten av 30-årene. Han hadde allerede jobbet for fremtredende arkitekter som Blakstad og Munthe-Kaas, som tegnet Kunstnernes Hus, og Arnstein Arneberg, kjent for Oslo rådhus. Det må ha vært en spesiell brytningstid å etablere seg i som arkitekt.

Naustet ble til på fire junidager: – Det var som å bygge med gigantiske legoklosser

Mens modernismen allerede var etablert på kontinentet i 1920-årene, slo den ikke igjennom i Norge før med Stockholmsutstillingen i 1930.

Lars Backers utforming av restaurant Skansen på Kontraskjæret var et tidlig eksempel på det som her hjemme ble kalt funkis, men som ellers i Europa betegnes som modernisme. Restauranten ble revet i 1970 med Riksantikvaren som pådriver.

Hjemmefra til Villa Stenersen

For tiden jobber Gleditsch med å utvikle en utstilling som skal vises i Arne Korsmos funksjonalistiske mesterverk, Villa Stenersen.

Gleditsch, som er vel belest om nettopp modernismen – og som har gjort dette til kjernen i sitt kunstneriske prosjekt – er invitert til å lage utstillingen av Nasjonalmuseet.

– For meg som har utviklet flere kunstprosjekter om det tidlige 1900-tallets modernisme, er huset vi bor i, interessant. Det har en rekke bokvaliteter som gjør det til et godt sted å leve, og funksjonalismens løfter om lys og luft er innfridd her. Huset er høyt sammenlignet med omkringliggende bebyggelse, noe som blir ytterligere forsterket ved at det ligger på et høydedrag med fantastisk utsikt over byen.

Ville ikke bo i et museum

Da paret skulle gjøre om planløsningen, innså de behovet for en sparringpartner. Ønsket var å bevare leilighetens opprinnelige kvaliteter, men samtidig var de klare på at de ikke ville bo i et funksjonalistisk museum.

– Fra vi overtok leiligheten til vi gikk i gang med en nokså omfattende oppussing, tok det ikke lang tid. Det var hele tiden en avsindig mengde avgjørelser som måtte tas på stående fot. Sånn sett var hjelpen fra arkitekt Tron Meyer uvurderlig. Han tegnet et nytt interiør og en ny planløsning som overgikk våre ønsker.

Sammen har de valgt slitesterke materialer som vil utvikle en tiltalende patina over tid, i innredningen så vel som i møbleringen.

Siden leiligheten er nokså kompakt, har de vært varsomme: De har ikke fylt opp med store møbler. Stablekrakker og plassbygde møbler snekret på søndager med Espens far, er bevisste valg for å skape effektive rom.

Det de kanskje er mest takknemlig for i leiligheten, er kjøkkenet.

– Jeg skjønner nærmest ikke hvordan jeg har klart å leve uten stålbenk rundt vask og komfyr tidligere, ler Espen nesten helt uten ironi.

Fargene som flyttet inn

Likevel, det er ikke å overdrive å si at fargene dominerer i parets personlige hjem. Det er som om fargene flyttet inn samtidig med paret. Med sine utallige kombinasjoner bidrar de til en slags husfred idet de former rommene på en helt unik måte.

– For altså: Det er jo fargene som slår mot folk når de kommer på besøk, og selvfølgelig blir de alltid snakket om og kommentert! Vi setter stor pris på å leve med disse fargene. De gir de ulike rommene en helt egen karakter og energi, og vi ville definitivt ikke vært dem foruten.

Fargebruk:

Heidi Pettersvold Nygård, interiørarkitekt i Snøhetta Arc, kan fortelle at Le Corbusier i sin tid ga kundene sine en rekke harmoniske fargekombinasjoner som de selv kunne velge blant.

Selv er hun glad i de varme rosa, oransje og røde tonene, og de som kjenner henne, vil nok påstå at det er hennes palett.

– Når jeg setter sammen en palett for private hjem, forsøker jeg ofte å bli kjent med dem som skal bo der, deres interesser, hvordan de kler seg, hva de har tatt med seg fra tidligere hjem, hva de liker. De som skal bo der, må føle eierskap til fargene! De skal føle seg hjemme. Det betyr ikke at jeg ikke utfordrer dem på farge. Men ved å ta utgangspunkt i det de allerede er familiære med og glad i, kan jeg trekke ut materialitet og farge fra det og forsterke og underbygge dette ved hjelp av farger.

Hvordan finne riktig farge? Det finnes mange fargekart som gir inspirasjon til gode valg. Det internasjonale fargesystemet NCS har 1950 farger å velge imellom. I tillegg har de fleste malingsprodusentene sine egne fargekart.

– Så det er ikke mangel på fargekart å velge fra, men mangel på å faktisk velge å bruke farge!

Heidi utfordrer videre:

– For meg er det ubegripelig: Hvitt og grått koster det samme som hvilken som helst annen farge og tar like kort tid å få opp på veggen. Likevel velger mange en grå variant.