Lenge før det ble lagt ut for salg, hadde Liv Sand lagt merke til huset på Storhaug i Stavanger. Hver gang hun gikk forbi, myste hun gjennom leveggen langs fortauet. Hun ble betatt.
– Jeg likte huset godt, og var glad i arkitekturen, sier hun.
Da salgsannonsen kom i fjor vår, ble Sand glad. Og på visningen fikk hun enda mer lyst å flytte inn.
– Jeg var i ekstase da jeg kom rundt på baksiden av huset og så hagen. Det var en liten oase bak der, forteller hun.
Kunne flytte rett inn
Til slutt fikk hun drømmehjemmet, som er en del av en tomannsbolig. Deres del er på rundt 200 kvadratmeter. De som bodde der før, flyttet inn i delen ved siden av.
– Noe av det første naboene sa til oss, var at vi kunne gjøre som vi ville med huset, og ikke trengte å tenke på hvordan de hadde hatt det.
Likevel er det ikke store endringer de har gjort siden innflyttingen i fjor sommer. De ville beholde de spesialsydde gardinene i lin til de store stuevinduene og hagen var allerede fint anlagt. Flere av møblene er stedsbygget, som to sofaer, en bokhylle og en pult.
– Egentlig var det bare å flytte rett inn, sier Sand.
De solgte derfor en god del inventar fra det forrige huset deres på Finn. Bare spisebordet, noen senger med affeksjonsverdi og noen småting fikk være med.
– Vi følte litt respekt for det nye huset, så det var en hard gjennomgang av ting. Det er et hus hvor man ikke trenger å ta med seg så mye. Rommene er fine i seg selv.
Familien bodde før i samme bydel, og flyttet fra et rekkehus som var blitt litt trangt for to voksne og tre gutter. Der hadde familien mer personlige ting og kunst.
– Her trør vi mer varsomt, og har skalert ned. Møblene vi har investert i, skal vare lenge, og passe inn med treverket som er brukt ellers i huset.
Leiligheten kostet 520.000 kroner i 1998. 21 år senere er prisen femdoblet.
Halve etasjer
En ting som måtte være med, var flygelet. Det ble hentet med kran fra terrassen på rekkehuset.
– Det er med overalt. Selv om det knapt nok er mulig å stemme det lenger, har det veldig affeksjonsverdi.
Flygelet tilhørte foreldrene til venner av hennes foreldre. Sønnene spiller på det, og Sand øver med en vokalgruppe her.
– Vi hadde huskonsert på flygelet her i sommer. Huset innbyr til å invitere folk, det er et sosialt hus, mener Sand.
Stuen har en takhøyde på rundt fire meter. Det er åpent mellom stuen og kjøkkenet, men rommene ligger på ulike nivåer.
– De halve etasjene gjør at vi kan være mange uten at det er trangt. Og det skaper gode soner hvor folk kan gjøre lekser, lage mat og snakke uten at vi forstyrrer hverandre.
Da arkitektparet overtok hagen for 26 år siden, var den overgrodd. Nå er det en oase.
Naturnært
Noe av det første hun la merke til, var boknisjen bak den stedsbygde sofaen.
– Den skaper mye av rommet, og gjør det litt personlig. Jeg kunne ha flyttet inn bare på grunn av den nisjen. Når folk er på besøk, ser de på bøkene, og begynner å snakke om dem. De er fine tema, og man kommer litt nærmere hverandre.
Heller ikke ute trengs det å gjør mye. Fasaden er i vedlikeholdsfri kjerneved, som med tiden vil gråne naturlig. Hagen har de brukt mye. I sommerens finvær sto alle dørene åpne, og Sand og mannen tok ofte morgenkaffen ute. De har også kveldssol i hagen, som omgir huset.
– Her får vi kontakt med naturen. Rundt oss er det grønt nesten uansett hvor vi ser. Fra kjøkkenvinduet ser vi også fjellene, og fra andre etasje kan vi skimte sjøen.
En vindeltrapp leder opp til den lyse overetasjen, hvor det er soverom, bad og loftstue. Nisjer mellom rommene slipper inn lys utenfra. Både på badet og soverommene er det innebygde skap i veggen.
– Vi må jo ha plass til å ha ting. Jeg var litt redd for at det ikke skulle være nok oppbevaringsplass. Men det var det.
TV-en har de valgt å ha oppe.
– Dermed blir det at vi heller velger peisen eller en bok når vi sitter nede. Man kan høre tv-en litt ned, men slik er det å ha et så åpent hus.
Sofaen i loftstuen er også bygget for huset, det samme gjelder en bokhylle.
– Egentlig var det bare å flytte inn og fylle på med puter og bøker. Jeg har alltid likt stedsbygde ting, sier Sand.
En liten utfordring var det likevel å finne stoler som passet til den stedsbygde sofaen i hovedetasjen.
– Vi lette en stund for å finne noen som passet, og som ikke var høyere enn sofaen. Det føler jeg vi har funnet. Dette er en yndet plass å sitte.
Gir ro
Familien falt ikke bare for huset fordi det var romsligere og estetisk fint.
– Den innglassede svalgangen er for eksempel enormt praktisk når det regner, eller ungene kommer med kamerater.
I husets underetasje er det også et stort vaskerom og to hybler. Den ene brukes av familiens eldste sønn.
Sand liker å ha det minimalistisk, og føler stilen passer boligen.
– Når det er sagt, hadde jeg sikkert tatt stilen helt ut om jeg hadde hatt et gammelt hus med rutete vinduer også. Men vi har aktive liv, aktive gutter og jobber ganske mye. Da er det godt å komme hjem her og finne ro. Det er virkelig et sted du lander.