Over tusen nisser inne og masse julelys ute sørger for julestemning hos familien Josdal på Forus.
Overalt i huset er det nisser. På badet, i gangen og på kjøkkenet. I magnetform på vedovnen, og i vitrineskapet. I stua sitter de tett i tett i alle hyller, vinduskarmer, i sofaen og langs hele gulvet.
Det finnes ikke en eneste ledig plass. På vannkaraffelen er det nisser, det samme gjelder kaffekanna. Noen er fra utlandet, noen fra venner, noen fra Fretex og noen kjøpt nye. Andre spiller og synger.
Det må være godt over 1000 stykker nå, tror Marit Josdal.
– For 12 år siden var det i alle fall 6–700. Så har det jo kommet flere siden det.
Det til tross for at Marit hvert år sier at hun aldri mer skal kjøpe en eneste nisse.
– Men så ser jeg en jeg er nødt til å ha, sier hun og ler.
Slik får du unna julerengjøringen
Samlet i 25 år
Kollegene hennes kaller henne «nissemor» på tull. Noen mener hun er «galen», de fleste synes nisseoverfloden er koselig.
Den første nissen fikk hun for 40 år siden. Sjefsnissen, kaller barnebarna den, kjøpt i julebyen Egersund. Samlemanien begynte for alvor først for 25 år siden.
– Mannen kjøpte noen da han var i Byrkjedal. Så kom ungene hjem med noen. Det bare ballet på seg helt tilfeldig. Jeg har egentlig ikke samlet i stor stil, men de siste årene har det tatt litt av, sier hun.
Hun er klar på hva som gjør en god nisse.
– Det har med fjeset å gjøre. Jeg kjøper ikke en nisse hvis den ikke er fin i fjeset. Jo mer rampete, jo koseligere er det. Bare se på fjesene deres! Det er så herlig. Jeg blir glad når jeg ser en nisse. De er skjønne. Det gjør noe med stemningen, sier Marit.
Ikke glad i rødt
Hun husker historien til omtrent hver eneste av nissene. Alle har sin faste plass, år etter år. De litt slitte og de litt harry nissene får plass i baren i loftsetasjen.
Mannen prøver å fikse de som blir ødelagte. Aldri har hun gitt bort eller solgt noen.
– Man blir jo glad i dem, sier Marit og smiler.
Utenom juletiden er hun faktisk ikke særlig glad i rødt.
– Men det er koselig med lys og pynt i den mørke tiden av året. Jeg trenger ikke å ha det som alle andre. Vi gjør litt mer utav det. Det har kostet litt penger, men nissene gleder mange, over lang tid, sier hun.
Resten av året ligger nissene i dvale i to kott på loftet.
– Det er en enorm jobb å bære dem opp og ned, men å ta dem fram igjen, er kjempekjekt. Jeg husker dem igjen fra år til år.
Hos familien Godfrey er juletreet pyntet og klart allerede seks uker før julaften. Det er de ikke alene om.
Kjent for julelys
Nissene er alltid på plass til den første adventshelgen. Da tennes nemlig julelysene utpå huset på Ulsberget, og Marit og ektemannen inviterer venner til fest og ertersuppe.
Det er først og fremst julebelysningen som gjør at huset for mange, til og med taxisjåfører, er kjent som «Julehuset på Forus». Langveisfra kan man se lysdekorasjonene på huset.
– Det er ikke mange som har visst at det er så mange nisser her inne i tillegg, sier Marit.
Naboer har sagt at det ikke er jul før lysene er tent. Marit byr alltid på pepperkaker og julebrus til dem som vil komme og se.
– Men jeg baker ikke selv, jeg har nok med nissene, ler hun.
Inspirert av amerikansk tradisjon: For Siw kan det ikke bli for mye julepynt
Kan ikke vaske
Med årene er det blitt flere og flere lys. Ektemannen Tor Arvid har måttet ta fri fra jobben som vaktmester på Stokka sykehjem for å få tid til å henge opp alle lysene.
– Kanskje kunne vi hatt dugnad på det, en gjeng, og gjort det til en ny, koselig tradisjon, sier Marit.
Julelysene er tent mellom klokken 17 og 01 hver dag i juletiden. Da kan paret verken vaske klær eller bruke oppvaskmaskinen. Gjør de det, ryker sikringene. Så mye lys er det snakk om.
– Julaften må lyset som regel av for å få ribba klar, humrer Marit.
Etter jul er hun og mannen ganske kjappe med å få stuet nissene inn i kottene igjen.
– Vi kan jo ikke vaske ordentlig når det er nisser overalt. Derfor orker vi ikke å ha det stående langt uti januar, sier hun.
Da har hun til og med rukket å gå litt lei, etter å ha snublet rundt i nissene i fem uker.
– Men det er helt forferdelig i begynnelsen, veldig uvant. Vi hører ekko, det er jo helt tomt.
Hvem som skal arve nissene, vet hun ikke.
– Jeg får prøve å smiske meg innpå barnebarna og håpe de får samme interessen.