– Det er selve jakten som driver meg, spenningen ved å lete seg frem til vakre skatter og følelsen når jeg finner noe fint, noe som er godt for øyet, sier Mariann Amundsen (51) i Sandnes.
Shabby chic-stilen nådde norske hjem sånn omtrent ved århundreskiftet. Hvite vegger og gulv, slitte møbler, blonder og volanger. Det skulle være mykt, feminint og gjerne litt overdådig.
Stilen holdt stand i flere år, men i det siste har flere trendanalytikerne meldt at shabby chic er utdøende. Eller er den det? Stilen er hjemmekoselig og folkelig, og kanskje er det nettopp derfor den likevel holder stand i mange norske hjem. Men kanskje ikke fullt så til de grader gjennomført som hjemme hos Mariann Amundsen i Postveien i Sandnes, som også legger ut mange bilder av hjemmet sitt på Instagram.
Lag på lag
– Velkommen til oss, sier Mariann der hun står i døren. Hun har på seg en hvit bomullskjole, mamelukker, rosa pelstøfler og rosa blomst i håret. Det viser seg snart at Mariann og huset hun bor i har mye til felles; vakkert, feminint, romantisk og hvitt.
Vegger, tak, gulv, gardiner, møbler. Alt er hvitt. Til og med en gammel lenestol i skinn er hvitmalt, med heftgrunning.
– Det kan bli litt overveldende, ler Mariann og nikker mot Aftenbladets fotograf som ser seg rundt og lurer på hvor han skal begynne.
For Marianns hjem er et slikt sted hvor man trenger lang tid på å se, kikke, oppdage. Det henger og står ting overalt.
– Lag på lag er liksom mitt kjennetegn. Jeg har ikke bare én av hver ting, jeg har flere, sier hun.
Bunker med gamle, vakre tekstiler. Flere godt brukte barnesko står oppstilt på en hylle. Speilfliser, tomme billedrammer, massive lysestaker, gipsengler og stukkatur. Madonna-figurer, rosa ballettsko og mye porselen med rosedekor.
– Jeg er veldig svak for porselen med roser. Men det ser du kanskje, sier hun lattermildt.
Rømte fra høye boligpriser til et småbruk langt til skogs
Brud i stua
I stuen er det «bruden» i det ene hjørnet som trekker mest oppmerksomhet.
– Som i de fleste hjem, har vi svart vedovn. Men den passer overhodet ikke inn i alt det hvite her. Derfor fungerer hun her som kamuflasje, sier Mariann.
Hun letter litt på brudesløret og viser frem en klassisk, svart vedovn. Figuren består av tyllskjørt, et gammelt brudeslør, og en dansk krone på toppen.
Den har datteren Anne Kine (23) tatt med seg fra Danmark.
– Hun bor i København og tar ofte med seg ting som jeg bestiller fra nettet. Du skjønner, danskene er mye bedre på å ta vare på gamle ting enn vi. Jeg reiser ofte til Danmark på skattejakt. Og om jeg finner danske skatter på nettet, ringer jeg Anne Kine. Hun henter og bringer, sier Mariann mens datteren nikker samtykkende.
– Det er ikke sjelden jeg har kofferten full av ting mamma har kjøpt. Jeg er til og med blitt stoppet i tollen, smiler hun.
Rikke Bjerke og Espen Kaspersen fant aldri drømmehuset i Tromsø by. Løsningen ble å bygge om en gammel ferge.
Krista Elvheim har skapt en grønn oase i ettromsleiligheten sin: – Jeg liker hulefølelsen de grønne veggene og organiske plantene gir.
Selv har Anne Kine en helt annen stil. Mer minimalistisk, mindre hvitt.
– Jeg synes mamma har det fint, men kunne aldri tenke meg å ha det sånn hjemme hos meg selv. Samtidig synes jeg det er veldig kjekt at mamma får vise frem hjemmet sitt, for det ligger utrolig mye arbeid bak alt dette, sier datteren og forteller at det trengtes mye overtagelse for å få henne til å ta imot Aftenbladet.
– Både pappa og jeg måtte presse henne litt, hun er ikke så glad i oppmerksomhet.
Godt for øyet
Men om Mariann ikke er glad i oppmerksomhet, så er hun utvilsomt glad i gamle ting.
– For meg handler det ikke om merke eller design, det skal være godt for øyet. Når jeg kommer inn på et bruktmarked, skanner jeg umiddelbart rommet med øynene. Og jeg har holdt på noen år, så jeg vet hva jeg ser etter. Det er ikke mye som er nytt hos meg, alt er bruktfunn. Jeg er ute på jakt så godt som daglig, sier Mariann som har vært ufør i mange år etter en bilulykke.
– Men hvordan får du plass til alt?
– Det gjør jeg ikke. For å si det sånn: Det er ikke plass til bilen i garasjen, eller redskaper i hageboden.
I tillegg til huset i Postveien har familien et landsted på Lista i Vest-Agder.
– Det er et gammelt hus i sveitserstil, og det var kjærlighet ved første blikk. Vi er der ofte, i helger og ferier og har alltid et prosjekt på gang. Jeg er ikke typen til å sitte i ro og har stadig nye ideer, sier hun og roser ektemannen Stian for å holde ut med alle hennes påfunn.
Dermed melder et nytt spørsmål seg: Hva tenker Stian om å bo omgitt av blonder og feminin romanse?
– Han elsker det, og er like ivrig som meg. I begynnelsen var han veldig skeptisk til de «bakteriebefengte» tingene, for å bruke hans ord. Nå er han veldig begeistret. Han synes faktisk det er litt for mye farge her i stua, sier hun.
Vi ser oss spørrende rundt.
– Farge? Hvor?
– Der, sier hun og peker på beina til spisebordet. De er brune.