Kasper Kaarbø og Signe Solbergs hjem ligger slik til at det ikke nødvendigvis kommer opp på GPS-en.
Akkurat dét var ingen utfordring med den lille leiligheten i en høy førsteetasje i Gamlebyen i Oslo. De flyttet derfra for et og et halvt år siden da plassen begynte å bli knapp.
Solberg, som har masterutdanning fra Kunsthøgskolen og jobber som skulptør, lagret flere av sine kunstverk mellom kjøkkenskap, senger og TV. Kaarbø hadde en pult der han drev med lærarbeid, i tillegg til ganske mye utstyr.
– Nå skjønner jeg ikke hvordan vi fikk det til, sier han.
– Det ble trangere og trangere. Vi holdt på å bli kokos, supplerer Solberg.
Paret hadde vært på utkikk etter noe større en stund, da huset i Hobøl, på grensen til Ås kommune i Akershus, kom for salg.
400 kvadratmeter stort, inkludert et verksted på 160 kvadratmeter og en garasje på 100. Fire mål tomt. De dro på privatvisning, og eieren spurte: Kan dere bruke dette til noe, da?
– Vi sto der med tårer i øynene, og bare: ja! Det fantes altså et sted som var akkurat det vi trengte, sier Solberg.
Gunhild Bottolfsen valgte å bygge hus over tre etasjer – til tross for at hun sitter i rullestol.
Skulpturer på plenen
Himmelen er stor over gårdsplassen, der det står et par kraftige biler med tilsvarende røslige dekk, en Volvo de prøver å bli kvitt, og en traktor.
Garasjen huser en 49-modell Ford, som Kaarbø har bygget om. Her og der står kunst Solberg har laget.
En skulptur med plater av rustfritt stål, opprinnelig laget til en utstilling på Vigeland-museet, ligger på gresset. En annen skulptur i patinert stål hilser velkommen på trappen.
En gruppe skulpturer som ligner stålrammer, og som hun har brukt til flere utstillinger, står ved siden av en smoker – altså en røykmaskin for mat – og ruster på grusen.
På uteveggen henger et skilt: Hobølulu.
Verkstedet er «The Holy grail»
Paret viser vei til den største årsaken til at de kjøpte stedet, nemlig verkstedet.
– Her er «the Holy grail», sier Solberg, og åpner døren som forbinder helligheten med hovedhuset.
Når de er ferdige på verkstedet, kan de gå rett inn i huset, henge fra seg arbeidsdressen i rommet mellom verkstedet og hovedhuset, ta seg en dusj, og så gå direkte inn på kjøkkenet. Kan man som kunstner og håndverker, svett og møkkete etter dagens arbeidsøkt, ønske mer?
På den ene halvparten av det store verkstedrommet står Kaarbøs mange maskiner, som en platesaks, en knekkemaskin og en pullmax; den slags.
På den andre siden er Solbergs skulpturer lagret, noen av dem demonterte. Ellers: Masse verktøy, et par motorsykler som er skrudd fra hverandre og mer eller mindre satt sammen igjen, et stort amerikansk flagg, et litt mindre Texas-flagg, et sveisebord som veier 1,6 tonn, oljebeis, metall-lakk og verneutstyr, et par trucker, flere maskiner.
Selv vinterstid holder både verkstedet og huset en grei temperatur ved hjelp av fyringsanlegget, der hjernen er lokalisert innenfor verkstedet. Man fyrer opp med ved omtrent én gang om dagen. Dermed varmes det opp vann i to svære tanker, og det varme vannet fraktes i kobberrør rundt i huset.
All varme i huset kommer derfra – noe som har sine fordeler med tanke på at Solberg har bortimot ubegrenset tilgang på ved fra familiegården i Froland i Aust-Agder.
Solberg jobber hjemmefra – ved siden av en halv stilling på Kunsthøgskolen – og Kaarbø har nettopp startet eget blikkenslagerfirma og skal også snart ha sin arbeidsplass i verkstedet.
Kreative folk bor sentralt
Arne Isaksen, samfunnsgeograf og professor ved Institutt for arbeidsliv og innovasjon ved Universitetet i Agder, påpeker at hovedmønsteret i Norge er en sammenklumping av personer i kreative yrker og med høyere utdanning i landets største byområder, og særlig i de sentrale delene av Oslo-regionen.
Samme mønster ser man også i de andre nordiske landene. 2003-tall for kunstnere spesifikt, viser at de i størst grad bor i Oslo-regionen.
– Det har nok en del å gjøre med hvor arbeidsplasser for kunstnere finnes, mange er jo ansatt i institusjoner. Og en del er frilansere som må være der prosjektene finnes og der en først får informasjon om nye prosjekter. Og «frie kunstnere» vil trolig være der det finnes andre kunstnere, sier Isaksen.
Signe Solberg er svært fornøyd med å ha plass til tingene hun lager, og å slippe lang arbeidsvei til atelieret, men ser likevel at det ikke er bare-bare for kunstnere å flytte ut av byen.
– Det er nettverk og et miljø det er viktig for meg å være en del av, og jeg skulle gjerne fått med meg alle utstillingsåpninger. Det er litt vanskeligere når man bor her ute, og det kan stresse meg litt til tider at jeg er langt unna alt. Man kjemper hele tiden om midler, og det er viktig å være aktiv.
Badebasseng-herbarium
Boligen i Hobøl ble bygget av forrige eier, og stilen var utpreget 50- og 60-talls.
Det var ikke det verste utgangspunktet for et par som beskriver sin egen stil som en blanding av 50-talls-retro, 60-tallsdesign, mid-century modern og industrielt.
Foreløpig har de bevart det meste, med unntak av ny farge på noen vegger, nytt gulv på soverommet og noen lettvegger i gangen.
Etter hvert som de har bodd seg inn, har de lagt en rekke planer for huset. Som et tårn med vindeltrapp i den ene enden. Å kle deler av fasaden i metall. Og et herbarium med karpedam i det for lengst mosegrodde badebassenget, som forrige eier egenhendig laget, til stor glede for sine og bygdas barn.
Og noen mer hverdagslige ting, som å pusse opp bad, endre kjøkkenløsningen, rive noen vegger og legge inn flere vinduer.
Den gamle penstuen var kledd i gullmønstret tapet. Parkettgulvet, med små staver gruppert på langs og på tvers, var dekket av et stort, beige, grisetungt ullteppe. Til å begynne med var rommet lagringsplass.
– Så innså vi at vi likeså gjerne kunne bruke det, og særlig til fester.
Fra innflyttingsfesten, der Solbergs foreldre og andre slektninger – som er musikere – sto på scenen, og en av naboene sovnet på jordet, står fortsatt den hjemmesnekrede baren igjen ute, der Kaarbø serverte hjemmebrygget øl og sider.
I hagen har de for øvrig installert en vedfyrt stamp og en platting av eik. To plaststoler innbyr til avslapning ved siden av. I tillegg henger rislamper i frukttrærne, et par turkise kurvstoler står på plattingen, sammen med en grill, noen lykter og en ananaspalme.
– Det er vår lille playa der ute, sier Solberg.
Savner storbyen litt
– Å komme hjem etter en lang arbeidsdag, ordne seg en Bloody Mary, sette seg foran peisen, og bare sitte og fyre, det er bra, mener Kaarbø.
For ham er det viktigste med et hjem at man kan finne roen.
– Det må være et sted jeg kan slappe av, og der man kan samle folk til fest og moro, sier han.
– Og så er vi folk som holder på med ting. Vi trenger plass, tilføyer Solberg.
Kaarbø savner ikke byen et sekund. Solberg, derimot, savner litt. Det er langt til nærmeste kafé, og iblant kan det føles overveldende med alt som må gjøres. Veien som må brøytes, veden som må hugges. Grønnsakshagen skal vel også vedlikeholdes, og potetene hyppes.
Hun er på jobb i Oslo to dager i uken, og tar bil og tog inn.
– Da er det superdigg å komme til Løkka. Urbanismen, bare: Suuup, sier hun, og tar noen dype magadrag.