Og alt er selvgjort. Hun har grønne fingre, mens han i hvert fall ikke har ti tommeltotter.
Grethe og Jan Welkom kjøpte hytta utenfor Kragerø i 2013. Opprinnelig sto det en laftehytte fra 60-tallet på tomten. Den ble solgt i 2009 til en kar fra Oslo som rev den og fikk satt opp ny i 2011. Han giftet seg, fikk små barn og solgte den i 2013, men rakk aldri å bli helt ferdig med hytta.
– Det meste var påbegynt, men lite var helt ferdig, forteller Jan.
– Hytta slik den er tegnet av arkitekt, er jo både moderne og ganske spesiell, men for oss var det viktig å få et sted vi kunne bruke hele året. Dermed måtte vi gjøre noe – både ute og inne.
Få sommerblomster som varer helt til frosten kommer
Gulvvarmen var viktig
Grethe og Jan bor mellom Skien og Porsgrunn, og med bare en snau time til skjærgården utenfor Kragerø blir hytta brukt ofte – og gjerne lenge av gangen.
Avstanden er ikke lenger enn at det er mulig å dra på hytta på ren innskytelse.
– Det største og mest vellykkede prosjektet vårt har definitivt vært at vi fikk varme i gulvene over det hele, sier Jan.
– Det var riktignok en ganske omfattende operasjon, men vi har ikke angret et øyeblikk. Det gamle gulvet måtte bort, samtlige dører måtte bort og alt av listverk ble fjernet. Det ble støpt og lagt kabler, og med Pergo-gulvet på toppen av det hele har det bygget fire-fem cm.
Gulvvarmen har vært helt avgjørende for komfort året rundt. De har feiret julen der, de har vært der nyttårsaften og de har våknet til en halvmeter nysnø.
Hytte i Kragerø er et sommerfenomen for de fleste, men Grethe og Jan har både tid og lyst til å bruke hytta mer.
Vi besøkte kjøkkenhager:
Slik forvandlet TV-kjendisen småbruket til et drømmested
Slik henter Inger Lise Rypdal energi
Grønne fingre
Da de kjøpte i 2013, var de klar over at prosjektene sto i kø. Kanskje hadde det vært mulig å «flytte rett inn», men det var aldri aktuelt.
Oppussing og fornying inne har tatt mye tid, men det er uteområdene som tilsynelatende har fått mest oppmerksomhet.
Grethes drivhus med et 20-talls forskjellige vekster er imponerende. Jans terrengtilpassede trapper i Altaskifer er et mesterstykke.
Og verken brygga eller sjøbua står tilbake for noe.
– Det var en drøy jobb å støpe og legge trappene, medgir Jan.
– Adkomsten hit er ikke slik at vi kan kjøre leveranser inn på tomten og 1000 sekker med ferdig blandet sement ble båret fra brygga og opp.
– Vi visste vel ikke helt hvordan trappen skulle se ut, eller hvor den skulle finne sitt naturlige spor – men «veien blir jo til mens du går», sier Grethe.
Etter litt usikkerhet om hvor de første par-tre trinnene skulle plasseres falt det meste på plass av seg selv og resultatet er blitt helproft.
– Stort sett ligger dette på plass uten problemer, men det hender jo at en skiferbit kan løsne. Det er naturlig og helt uproblematisk – det er bare å rense den og lime på nytt, sier Jan.
– Jeg dyrker kun det som har høyest kilopris
Strengt regelverk
Grethe har tegnet og tenkt ut sjøbua selv. Og hun har ikke minst fått den godkjent. Det er ingen selvfølge i en kommune som praktiserer regelverket strengt. Svært strengt!
– Men det er jo lett å skjønne hvorfor, sier Grethe.
– Det er mange som tar seg til rette, og det er nesten ikke til å tro hva folk kan få seg til å gjøre.
Men sjøbua ble godkjent uten problemer.
Taket hviler på en solid limtredrager og alle stendere er også limtre. Det gir inntrykk av at den er noe helt annet enn en oppbevaringsbod.
Limtreet gjør at Grethe ikke måtte forholde seg til 60 cm mellom hvert bærende element, og resultatet er blitt et rom uten innvendig panel men der stenderne er blitt en vakker del av interiøret.
Kragerø kommune tillater verken innvendig panel eller isolasjon i sjøbodene.
Solveig Nessa har plantet over 100 ulike rosesorter - dette er hennes beste tips
En hytte for aktivitet
Drivhuset og vegetasjonen rundt hytta er en historie for seg selv. Grethes drivhus er fylt av grønne, villige vekster. Og i bergsprekker og bed rundt hytta er det en blanding av ville planter og vekster som er plantet av Grethe.
Grethe og Jan er aktive pensjonister. Både fotograf Vidar og undertegnede er skjønt enige om at hvis vi hadde eid denne hytta, hadde vi ikke rikket oss av flekken i sommermånedene.
Men siden paret har hele året til disposisjon, hender det titt og ofte at Grethe og Jan stikker til andre steder. Til barn og barnebarn i Mo i Rana. På sykkeltur i Danmark og Tyskland.
Dermed blir plantene overlatt til seg selv. Skjønt, ikke helt.
– Jeg får heldigvis hjelp av vår gode hyttenabo, forteller hun.
Hytteeierne speilvendte arkitektenes tegninger, og fikk sitt drømmested
Plass til et lite verksted
Akkurat nå synes det som om de fleste prosjektene er ferdigstilt. Men Jan har nok flere på lur om vi skal tolke et litt lurt smil.
Vi mistenker at Jan er av den typen som aldri faller helt til ro. Og vi får bekreftet mistanken nå vi blir tatt med bak og under hytta.
Underetasjen er en halvetasje med litt plass igjen til fjellet. Der har de lagringsplass og der har Jan laget et lite verksted. Det betyr for eksempel at sjøboden ikke blir lagringsplass for alt mulig; det lagres under hytta.
I et av rommene i underetasjen finner vi også de tekniske løsningene.
Jan er opptatt av sikkerhet. En Waterguard-ventil med føler sørger for automatisk stenging av vannet dersom noe skulle gå galt med for eksempel oppvaskmaskinen i etasjen over.
– Jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd dersom vi skulle fått en vannlekkasje i hovedetasjen. Jeg ser for meg at absolutt alt av gulv, lister og dører måtte rives opp igjen og det er ikke akkurat noen lystig tanke, sier han.
De fleste hytteeiere har et eller annet prosjekt de pusler med. Men det er virkelig ikke mye «pusling» over jobben som er gjort av Grethe og Jan. De har gjort absolutt alt selv –med sønnen som hjelper på deler av prosjektet. De eneste proffe håndverkerne som har vært involvert er elektriker og rørlegger som har godkjent jobben som har vært gjort.
Og Hyttemagasinet to utsendte stemmer kan ikke annet enn å stemme i: «GODKJENT!»
Denne artikkelen står på trykk i Aftenposten Hyttemagasinets utgave 6/2017