Undertegner kjenner flere som liker å raljere med trøndersk speltradisjon.

Mitt beste motargument har vært Rasmus Rohdes «Eplene i messehagen». Her har du en godt utklekket historie med allmenne problemstillinger og appell, men som er grunnfestet i lokalmiljøet og gjør folk i Malm og området rundt bevisst sin egen historie. Det er bra låter, bra spenn mellom alvor og humor, mellom den lille og den store historien.

Oppsetningen engasjerer flere hundre personer på og bak scenen, og sørger dessuten for at publikum fra andre steder kommer til det gamle gruvebygda som i en lang periode i forrige århundre var blant Trøndelags mest blomstrende tettsteder.

Dette er langt unna vikingetid og Armfeldts armé. Men det er et spel.

Arenaen er grå, men særegen og praktfull, rett utenfor det ruvende gruvetårnet, ved inngangen til gruveganger på flerfoldige kilometer. Hovedhandlingen er fra 1960, men det er også med en viktig handling fra i dag, eller rettere sagt fra 2008, da stykket hadde urpremiere.

Nå er det gått tre år siden forrige oppsetning. Gjensynet er herlig.

«Eplene i messehagen» har likhetstrekk med «Grease» (på grunn av tidskoloritten), «West Side Story» (på grunn av forbudt kjærlighet mellom to definerte gjenger, som her er klasserelatert) og «Billy Elliot» (gruvearbeidersønnen der drømmer om å bli ballettdanser, her drømmer han om å synge opera).

Men historien er grunnfestet i Malm, et klassedelt samfunn som virker fjernt i dag, men som var normen i alle gruvesamfunn. Skillet mellom gruvearbeiderne som bodde i Korea og funksjonærene i Latterlia var enormt, både økonomisk, kulturelt og sosialt.

Foto: LEIF ARNE HOLME

De er to motpolene blant gruvearbeiderne, og de er far og sønn. Pappa Walter Jønsson (spilt av Joakim Nätterqvist som også er årets regissør) er en kompromissløs kommunist som konskevent kommer i klammeri med ledelsen. Hans sønn Anton (Vetle Røsten Granås) har et åpenbart talent som sanger og allierer seg med klassefienden, fordi det der finnes menesker som deler hans lidenskap og anerkjenner hans ambisjoner.

En nyinnflyttet og mistilpass funksjonærfrue (Eir Inderhaug) er selv opersanger og blir hans sangpedagog, mens datteren Kate (Maren Emilie Kleven Lein) og Anton forelsker seg. Antons fraternisering med klassefienden gir ham store problemer både hos faren og hos hans jevnaldrende. For Kate får hendelsene minst like sterke konsekvenser.

«Eplene i messehagen» formidler på en varm og fin måte hverdagsliv og sosialt liv blant gruvearbeidere og ikke minst dagliglivet i en spesiell gruvarbeiderfamilie. Vi blir kjent med familien Jønsson på fem, inkludert Antons to lillesøstre (herlig formidlet av Emilie Diaz Berfall og Ronja Vikan).

Oppsetningens store drivkraft Evy Kasseth Røsten har sagt at dette blir hennes siste sesong som familiens trygge mamma Mildrid. Vi har en mistanke om at det også kan være siste gang vi ser hennes sønn både i stykket og virkeligheten som unge Anton. Vetle Røsten Granås har vokst seg så stor både fysisk og i sceneautoritet at han må streve for å være troverdig som usikker 15-åring. Men han har absolutt ikke problemer med å være troverdig som gnistrende operatalent. Hans sanginnslag er helt konge.

Foto: LEIF ARNE HOLME

Bortsett fra at Røsten Granås' autoritet som sanger vokser for hver oppsetning og gnisten i de sosiale motsteningene er skjerpet ytterligere i år, er oppsetningen til å kjenne igjen i 1960-handlingen.

Det som virkelig løfter årets oppsetning opp fra flott underholdning til noe som virkelig berører på mange plan, er nykommer Øyvind Brandtzæg som gamle Anton og hans samspill med gamle Kate (Britt Langlie). Gjennom forestillingen utvikler dette samspillet seg til å bli et virkelig gripende allmenngyldig portrett av to mennesker som har savnet hverandre gjennom et langt liv og som har en forhistorie som gjør det problematisk å finne tonen.

Det er nydelig gjort, og hovedgrunnen til å jeg i årets utgave griper til terningens høyeste valør. Sekseren skulle riktignok til å ryke da Brandtzægs vare og nydelige gjentagelse av tittelsangen «Eplene i messehagen» ikke rekker å tone sårt og vakkert ut under generalprøven (som denne anmeldelsen er basert på) før den blir overdøvet av festlig avrundende alsang fra hele ensemblet. Hva med å la den såre etterklangen få litt lenger tid til å sette seg før applausjubalongen setter inn?

Et annet ikke udelt vellykket trekk ved årets oppsetning er videofremvisning på to vegger på scenen, blant annet i en marerittaktig sekvens som skal tydeligjøre opersanger Eleonores psykiske sammenbrudd, ledsaget av Eir Inderhaugs markante sopran. Det er vellykket på vokalsiden, og forsåvidt godt tenkt visuelt. Hadde det bare fungert. Slik det er blir det et rotete og urolig irritasjonsmoment i en ellers strålende (og for en stor del naturlig) scenografi.

Dette er en detalj, i en forestilling som både underholder og gjør sterkt inntrykk.

Eplene i messehagen

Terningkast 6

Sted: Malm

Regissør: Joakim Nätterqvist

Sjanger: Musikkteater

Manus: Rasmus Rohde

Skuespillere: Øyvind Brandtzæg, Britt Langlie, Vetle Røsten Granås, Maren Emilie KLøven Lein, Joakim Nätterqvist, Evy Kasseth Røsten, Eir Inderhaug, Per Anders Folladal og mange, mange flere.

Koreografi: Jonas Digerud