Sist oppdatert:

TERNINGKAST: 5

Klubben på Samfunnshuset er så å si sprekkfull av festivalgjengere lørdag kveld.

I det som festivalsjef Svein Bjørge har omtalt som «definitivt en av Norges beste klubbscener», skal en av landets utvilsomt mest betydningsfulle og særegne rockere underholde publikum: Erlend Ropstad.

«Musikken til Erlend Ropstad er oksygenet vi trenger nå» skrev Dagbladets anmelder da plata «Da himmelen brant var alle hunder stille» kom ut i vår.

Musikken hans kan best beskrives som rock og råskap satt i system, med noen hint til punk. Det låter intenst og inderlig, men allikevel velsignet fritt for føleri.

Ropstad har raskt rukket å bli en rockeyndling hos mange. Foto: Håvard Finnseth

Det er sørlandsk angst og smerte, men i feststemning. Når det er sagt - uansett hvor mye «hjerte og smerte» han framfører, er han likevel solid plantet i seg selv, så det bikker aldri over i det pinlige.

Mye av det samme kan sies om Steinkjer-opptredenen lørdag. Ropstad og bandet er i full galopp fra første tone, og når «Svevde høyt der oppe» fra den nyeste skiva ringer ut som andre låt i settet, er stemninga allerede satt.

Det står ikke på innsatsen på Klubben lørdag. Foto: Håvard Finnseth

Selv om Ropstads tilstedeværelse på scenen er så langt unna noen som den publikumsflørtende «Prepple» i Dumdum Boys som mulig - Ropstad snerrer inn i mikrofonen med hodet bøyd og øynene lukket - har sørlendingen stålkontroll på formidlinga.

Og godt er det. Der hvor gitaren dominerte miksen hos Dumdum Boys fredag, er det her bassen som tar førersetet i miksen, og det så det dirrer i hele Samfunnshuset. Dermed kan blandingen av lavt register og grøtete sørlandsdialekt gjøre det vanskelig å få med seg Ropstads nydelige tekster. Men man får med seg det viktige - vi snakker vakre hverdagsobservasjoner i Thåström-ånd.

Første del av settet dundrer av gårde i et voldsomt tempo, akkurat så lenge at når Ropstad tar det et lite hakk ned ned med smellvakre «Natta som er over nå», føles det som et velfortjent avbrekk, sammen med enda roligere «Den eneste», før vi suser i gang igjen.

Førstnevnte låt er som snytt ut av nesa på våre svenske rockevenner Thåström, Håkan Hellström og Lars Winnerbäck. Likevel klarer Ropstads hese, buldrende stemme å gi fremførelsen en helt egen, fengende og åpenhjertig energi.

Ropstad har lenge måttet tåle stempelet som kritikerfavoritt. Foto: Håvard Finnseth

Energien er på plass, den. Så å si alle låtene er skrudd opp til 11 sammenligna med albumversjonene, som gjør den åpenbare gleden bandet føler av å stå på en scene igjen enda mer tydelig, sittende publikum eller ei.

Kort sagt viser Ropstad enkelt, i løpet av timen han har til rådighet, hvorfor han har den statusen blant rockenerder som han har.

– Helvete, det er deilig å være tilbake, er Ropstads første utbrudd i løpet av konserten.

Det er bra deilig å ha dere tilbake også.

Nei, det er ikke «Jesus Christ Superstar», men Ropstad med band som takker for seg. Foto: Håvard Finnseth

Publisert: Sist oppdatert: