Påskegrøss

En krypende følelse

Ekteparet Antonsen levde et godt stykke oppi Heggesåsen, og hadde gjort det under hele sitt snart førti år lange ekteskap. Til å begynne med et lykkelig ekteskap, med en hengiven mann og en litt herskesyk, kjederøykende kone.

De hadde en vakker villa, omgitt av en voldsom hage. En helt fantastisk sådan, med de utroligste vekster og blomster i de vakreste farger. En slik hage du bare leser om i gamle engelske romaner. Med bedd, stier mellom blomstrende busker og trær, og til og med ei kort, buet trebru som gikk over en kunstig anlagt dam i hagelandskapet.

Hagen var slik at folk som forvillet seg til disse kanter automatisk slakket av på farten, og ble stående og beundre alt fra langhalsede sorte tulipaner til de vevreste små edelweiss. Ikke rent sjelden kunne de se buksebaken til en liten mann stikke opp mellom alle de forunderlige vekstene. Det ville i så fall være herr Antonsen. Og han ville være i full sving med å grave opp små jordbiter, granske dem, lukte på dem og kanskje til og med smake på dem.

For herr Antonsen hadde nemlig oppdaget hva som var hemmeligheten for å få alle disse utrolige vekstene og plantene til å både trives og overleve så langt nord. Det hele dreide seg om mark. Nå tror du kanskje at mark bare er slike små ormer som lever i bakken og best egner seg til agn, men der tar du feil. Herr Antonsen hadde forsket på mark i mange år, og gjort dem om til ren vitenskap. Han fikk mark tilsendt fra hele verden.

Alt fra hvite små sprellere til korte tjukke igle-lignende, slimete skapninger. Han forsket selv fram utallige varianter som han prøvde i ulike typer jord, til forskjellige planter og ofte med forbløffende resultater. Selv om de fleste krysningene mark bare tørket inn og døde, fant han rett som det var krysninger som ikke bare overlevde, men som gjorde underverker med jorden de forskjellige plantene i hagen hans vokste i. Han kalte dem forresten ikke for mark, men for jordarbeidere. Med sin kjærligste stemme.

Ja, alt kunne vært som en Edens Hage for herr Antonsen, hans markforskning og jordarbeidere, og hans elskede planter. Men det fantes selvsagt en slange også i denne hagen. Denne slangen bodde i andre etasje i huset og het fru Antonsen.

Fru Antonsen var fortsatt kjederøykende, og hadde som følge av det, samt en velutviklet appetitt, fått diagnosen røkeben. Hun oppholdt seg derfor til sengs. Med kakeboks og et velfylt askebeger på nattbordet. Samt telefonen og ei messingbjelle.

Som de fleste diktatorer, hadde også hun en katt, Muffe. Hvordan Muffe holdt ut sigarettrøyk og klamme klapp, var ikke godt å si. Av og til stakk han også av. Da ringlet fru Antonsen med bjella, og som en hes tåkelur bæljet hun på herr Antonsen.

Og da kom han. Øyeblikkelig. For det var fru Antonsen som bestemte, og som styrte med økonomien, der i gården. Med hard hand, per telefon. Men det var én ting hun ikke visste noe om, og det var herr Antonsens markforskning. Den drev han med i kjelleren. Finansiert av blomster han solgte til gartneriet i byen. Pengene derfra gikk inn på hans svært hemmelige konto.

Nå stod herr Antonsen foran et nytt gjennombrudd innen markforskning, mente han. Han hadde krysset og alet fram en type små illrøde mark som skulle få vannliljer til å skifte farge, hvis han hadde kalkulert riktig. Slimet av de røde, små jordarbeiderne ville påvirke grunnen under bekken, der vannliljene vokste, og på den måten skape noe enestående nytt innen botanikk: en vannlilje som skiftet farge!

Herr Antonsen ble derfor mer irritert enn normalt da Muffe dukket opp i kjelleren, for han visste at det da bare sto om sekunder før fru Antonsen ringlet med bjella og bæljet på ham. Med øyeblikkelig kommando om å finne den rømte Muffe, og bringe ham opp til grå sigarett-tåke og klamme klapp igjen.

Og det skjedde. Irritert forlot herr Antonsen bordet med sine siste, enestående små røde mark, og gikk ut. I farten oppdaget han ikke at han veltet den ene beholderen med mark, og at disse kravlet ivrig ut på bordet og falt ned på gulvet der Muffe ennå sto.

Først oppe hos sin veldige kone oppdaget herr Antonsen at han hadde glemt Muffe. Dette fikk han selvsagt en skrape for av sin kone. Udugelige blomster-Ole, kalte hun ham og kastet kjeks i hans retning, der han duknakket forsvant ned trappa til første etasje igjen, og så ned til kjelleren.

Der møtte et grufullt syn ham. Først forstod han ikke hva det var. Muffe lå jo der, på gulvet, men han lå så rart. Herr Antonsen slo på taklyset og så på Muffe. Det ristet og skaket i kattekroppen, på en helt ufyselig måte. Som om Muffe ikke hadde kontroll. Spastiske rykninger i kropp og lemmer fikk katten til å skjelve ukontrollert. Plutselig så herr Antonsen det. Mark. Røde, små mark. Nå feite og glinsende. Og de kom kravlende ut av alle Muffes kroppsåpninger. Tilbake lå skinnet av det som en gang hadde vært fru Antonsens elskede katt.

Så hørte Antonsen bjella igjen. Mer skingrende og insisterende enn noensinne. Han så på markene som ålet seg rundt på gulvet, fulle av katt. Han så på begrene som ennå stod på benken, med samme type mark. De kom nok ikke til å gjøre suksess som jordarbeidere, nei.

Han tråkket flat alle kravlende kryp han kunne se på golvet. Skviset og splæsjet dem som i en japansk filmgrøsser. Bjella kimet og ringte høyere og høyere. Fru Antonsen bæljet som en hes og grusom tåkelur.

En ro senket seg over herr Antonsen. Med litt nølende bevegelser valgte han ut det største begeret med røde mark og gikk ut.

«Antonsen! Kom hit! Øyeblikkelig!!» ljoma det fra andre etasje.

Med sikre steg gikk han mot huset. Han passet godt på begeret. Og gikk opp trappen.