Sist oppdatert:

Og selv om det meste med årets EM i fotball er helt fullstendig gærent, er det deilig å vite at vi har foran oss noen uker der vi kan flykte bort fra hverdagens trivialiteter og gi oss i kast med noe av det aller artigste man kan gjøre med klær på, nemlig å se internasjonal toppfotball på TV.

For å ta det gale først. EM og VM skal spilles i år som slutter på partall. EM i 2021 er således helt krise, og helt siden det ble bestemt å flytte arrangementet frem til i år har jeg hatt Drillo og Arne Scheie med i mine kveldsbønner, for dette ødelegger selvsagt all symmetri og systematikk som har vært sirlig og perfekt gjennomført helt siden turneringens første år, i 1960. Med årets turnering blir det bare rot.

Grunnen til rotet er selvsagt selveste systemviruset over alle, den hersens koronaen, dette hissige viruset som har gjort livene våre maskinelle, der det å leve er erstattet med et ønske om å overleve, og der det meste som er moro – altså det vi gjør sammen – har blitt enten forbudt eller erstattet av kjedelige og meningsløse varianter. Vi har fått Teams-konserter uten publikum, pubdrikking med spiseplikt og fotball uten publikum.

Med et forestående europamesterskap foran oss, allerede et helt kalenderår forsinket av en hypersmittsom og røff pandemi, ville det i alle andre sammenhenger blitt rigget til en gjennomføring, der man plasserte smittetestete spillere, trenere, saftblandere, dommere, journalister og det som verre er i ei egen smittesikker boble, på et mindre, geografisk område. Men logikk og fotball er to primtall som ikke går opp i hverandre, og i særdeleshet ikke når det europeiske fotballforbundet, UEFA, FIFAS åndssvake lillebror, står for serveringen.

Resultat: EM skal i stedet spilles i intet mindre enn 11 forskjellige land. En idé så bisarr at man enten må ha trykket i seg illegale substanser, eller være med i ledelsen i UEFA, eller begge deler, for å mene at det er klokt. Vi er altså en verdensdel som verker etter å kunne begynne å reise, klemme, skåle og møte hverandre igjen, men vi holder igjen litt til, for vi vil ute av dette med livene våre i behold, så da kniper igjen, sender et slengkyss til de vi elsker – med munnbind – på Teams eller Skype, mens vi ser på at hele 24 deltakernasjoner skal spille fotballkamper mot hverandre i 11 forskjellige land.

For i år er det 11 vertsnasjoner, som utvanner hele konseptet «verstnasjon», og gjør eksklusiviteten ved å bli vertsnasjon like spennende og stilig som basar på gamlehjemmet, der verten ved premiebordet repeterende brøler «Slapp av, alle får til slutt!» Før i tiden måtte man være god i fotball for å kvalifisere seg til EM. Nå holder det å være fra Europa og være bedre enn Norge, sånn som de er i land som Island, Finland og Nord-Makedonia. Da det var basar på gamlehjemmet, ble Norge sendt på gangen før det hele begynte.

Men aldri så galt! Uten Norge, ingen skuffelser. Bortsett fra England, da, som selvsagt ryker ut i kvartfinalen, på straffekonk mot Sveits, etter at Harry Kane har snublet i tilfarten og stupheadet ballen utenfor i siste og avgjørende straffe. Boris Johnson erklærer krig mot hele EU og Gary Lineker konkluderer med fotball-EM er ei teit turnering der 24 nasjoner spiller kamper i 11 land og som alltid ender med at Sveits vinner og at Brussel bombes tilbake til steinalderen.

Men før vi kommer dit skal vi pinadø ha det gøy. Alle som tror de har peiling skal bruke masse penger på å tape den interne konkurransen på jobb, som alltid vinnes av den minst interesserte, som bare synes fotball er gøy å se på og at det viktigste er å få se noen fine brassespark og at offside er noe akademisk tullball.

Vi skal diskutere om det er kult at keeperen på Ungarn har ei lurvete og grå joggebukse i stedet for shorts. Vi skal glede oss til alle storkampene mellom gigantene, som Portugal-Frankrike, mens vi erfarer at den virkelige rysaren er den fremtidige klassikeren, målfesten, festspillets inkarnasjon og alle fotballkampers mor, nemlig Ukraina-Nord-Makedonia i Romania 17. juni.

Vi skal se på alle de åndssvake publikummerne som blir fanget opp av TV-kameraet, og dermed havner på både storskjermen på stadion og på alle TV-skjermene i hele verdensdelen vår, mens de vifter og smiler og hoier og roper til storskjermen, som altså ikke er kameraet, og som dermed får dem til å se ut som blinde høns – med klappehatter og maling i fleisen.

Vi skal krangle om hvem som har den fineste nasjonalsangen (det er Russland), hvilken spiller som har den kuleste sveisen (det er Jordan Henderson), om det er rett eller feil med løpebane rundt en fotballbane (det burde være dødsstraff for å bygge fotballstadioner med løpebaner rundt), om VAR er en nyvinning eller vederstyggelighet (det er det eneste som er verre i hele verden enn covid-19 de siste to årene), om det er rett å ha fotballstrømpene over knærne (det burde vært ett gult kort hver for hver strømpe som går over leggen), om det er kult å danse etter målscoring (da burde målet annuleres) eller om England endelig skal vinne hele driten, som de aldri har gjort (de blir, som kjent, slått ut på straffespark).

Og hver gang en spiller vi ikke har hørt om før gjør noe bra, skal vi rope «Han må vi kjøpe!», med klar adresse til den engelske klubben vi holder med, til tross for at vi aldri har sett spilleren gjør noe annet enn akkurat dette ene geniale, som sikkert uansett bare var flaks.

Og nå er det endelig i gang. Takk og lov, vi har jo aldri ventet lengre på et mesterskap. Det var på høy tid. Endelig skal livene våre fylles med innhold igjen.

Egon Holstad er til daglig kommentator i iTromsø, og kåseriet er tidligere publisert der.

Publisert: Sist oppdatert: