58 år gamle Øyvind Wold er dekket i gjørme. Med et barnlig glis har han nettopp kjørt sykkelen sin gjennom en fem meter lang, ankeldyp suppe av jord og vann og småkvist. Og nå er det min tur.
– Før eller siden kommer du til å bli grisete uansett, sier Wold og vinker oppmuntrende fra den andre siden.
– Bare lat som om du er åtte år gammel igjen og kjør på!
– Uendelige muligheter
Om stisykling er blitt den nye folkesporten, er Nordmarka landets mest populære arena.
Vi er på Grevestien: En lite trafikkert, halvannen kilometer lang turvei nord for Maridalsvannet i Oslo. Perfekt for mitt første møte med stisykkelsporten, sa Wold på vei opp fra Nydalen T-banestasjon.
Veien er også god for å terpe på ting som svingteknikk, temposkifte og giring. Akkurat nå er det derimot bare én teknikk som gjelder for undertegnede: Jeg må ikke tryne.
– Det hadde nok vært enklere om du hadde hatt demping på sykkelen din, sier Wold.
Gira på familiesykkel? Dette bør du tenke på.
På utlån fra naboen, innrømmer jeg. På rammen står det kanskje «all terrain», men i dette terrenget er å sykle uten dempere litt som å gå på langrennstur med alpinski.
– Ikke stress. Stisykling handler mer om å ha det moro underveis enn om hvor kjapt du kommer deg til veiens ende. Smiles per hour, roper Wold over skulderen og leder oss dypere innover i skogen.
Oslofødte Øyvind Wold ble først bitt av stisykkel-basillen i 1989. Sist gang han forlot landet, var i 1997, to år før han skrev sin første av totalt fire bøker om sykling i Norge. Ingen grunn til å reise andre steder, sier han. Ikke når det fremdeles finnes så mange stier her hjemme som bare venter på å bli utforsket.
– Bare mulighetene i Nordmarka, min egen lekegrind, er nærmest uendelige. Langt fra alle rutene passer for nybegynnere, men det finnes rikelig med snillere stier hvis du vet hvor du skal lete. I dag er det heldigvis flere gratisapper og nettsider som har samlet og rangert disse stiene, hele veien fra grønn til sort vanskelighetsgrad, sier han.
Du kan krangle med sjefen og ha baksmell på skatten, men alt av hverdagens bekymringer havner i baksetet når du drar ut på stisykling.
Godt for hodet
Norge er unikt tilrettelagt for stisykling. Det er enorme mengder utmark og en friluftslov som gir rett til å ferdes på de fleste stiene i landet med ikke-motoriserte kjøretøy. Men i tillegg til generelle trender rundt friluftsliv og utendørs trening, er det noe mer grunnleggende som trekker stadig flere nordmenn til sporten, tror Wold.
– Det er den helt fantastiske effekten stisykling har på hodet, sier han.
– Dette er noe det snakkes mye om i miljøet. Noe man rett og slett må oppleve selv for å forstå.
I sporten kalles det «flyt»: En tilstand som oppstår når tankene stilner og fokuset snevres inn mot neste stein, neste dump, neste sving, neste stigning.
– Du kan krangle med sjefen og ha baksmell på skatten, men alt av hverdagens bekymringer havner i baksetet når du drar ut på stisykling. Skal du gjøre det på en trygg måte, er det nemlig ikke plass til å fokusere på noe som helst annet enn hva som er rett foran deg, sier Wold.
Forfatteren gir også mye av æren til utstyret. Det er først de siste årene at terrengsyklene er blitt gode nok til at selv uerfarne syklister kan føle seg trygge på stien, opplyser han.
Mens kvaliteten har økt, har prisene fulgt etter. Derfor råder Wold å teste ut sporten før du legger tusenlappene på bordet.
– Du får kanskje glede av en god terrengsykkel i mange år, men det koster mye penger. Derfor vil det være lurt å leie utstyret først. Og få gjerne med deg noen som kan vise frem både gode teknikker og spennende ruter i nærområdet ditt, oppfordrer han.
Lett å få med ungene
Et par dager senere bestemmer jeg meg for å gjøre begge deler. På Rotnes i Nittedal, bokstavelig talt et steinkast fra markagrensen, har familien Slåttsveen Søgaard startet sitt eget guide- og utleieselskap på hobbybasis. «Stifolk» inkluderer ingeniøren Christian (40) og fysioterapeuten Ina (35), samt 14 år gamle Tuva, Balder på ti og Nils på fem måneder.
– Vi prøvde stisykling for første gang for fire år siden og ble umiddelbart hekta, forteller Christian.
– Men på den tiden var det vanskelig å få leid utstyr som gir en god opplevelse for nybegynnere. Det ønsket vi å gjøre noe med.
Ved siden av guidede turer i Marka leier familien ut stisykler av høy kvalitet. Ina kaller dem for «leketøy». Hun sier at vanlig sykling og stisykling knapt kan la seg sammenligne.
– Stisykling er en fysisk krevende sport, men det er så morsomt at du som regel ikke kjenner hvor sliten du er før du kommer hjem igjen. Det er blitt vår form for meditasjon, sier hun.
For Christian og Ina var det spesielt gøy å se hvordan barna delte entusiasmen for prosjektet.
– For ungene kan en gåtur i marka bli statisk og kjedelig, men å sykle på sti er noe helt annet. Det gir en fantastisk mestringsfølelse, sier Ina.
Christian beskriver Nordmarka som et godt sted å prøve seg på stisykling for første gang. Særlig på grunn av variasjonen i landskapet og hvor mye plass du har å boltre deg på.
– Det er kanskje lengre stigninger i Nordmarka enn andre steder, men som belønning får du lengre nedkjøringer når du når toppene. Østmarka og Lillomarka er også fint, men det er mer småkupert og ikke minst er det flere turgåere å ta hensyn til. I Nordmarka kan du sykle i timevis uten å møte et eneste menneske, sier han.
Følelsen av flyt
I samlet flokk sykler vi til Ivars Rundløype. Det er en to kilometer lang skogsti med grønn vanskelighetsgrad mellom Gjøvikbanen og Svingbakken hyttegrend. Overgangen fra naboens sykkel til fulldemper er som natt og dag. Plutselig er ikke steiner og røtter hindringer langs stien, men noe som forsterker følelsen av lek og eksperimentering. Begeistringen tar fort overhånd. I et ufokusert øyeblikk velter jeg nesten bakover på vei opp et bratt heng.
– Det kjennes fort ut som om forhjulet letter, ikke sant? Lener man seg litt fremover på veien opp, får man mer kontroll, sier Christian.
De brede dekkene gir godt grep på det vekslende underlaget. Demperne gir følelsen av å flyte langs stien i en behagelig lenestol. Men selv om sykkelen absorberer mye av støtene, er det viktig å slappe av, råder Ina.
– La sykkelen bevege seg naturlig under kroppen. En klassisk nybegynnerfeil er at man tviholder på styret. Da merker du hver eneste lille hump også, sier hun.
To timer senere, dekket i gjørme og med ferske småkutt på beina, kommer vi tilbake til Rotnes. Og akkurat som Ina lovet, er det først nå jeg kjenner det. Men langt mer enn utmattelse og sårhet: En følelse av glede, mestring og et behov for å gjøre det igjen.
– Stisykling trenger ikke være en ekstremsport, sier hun.
– For meg handler det enkelt og greit om å ha det gøy i naturen.
Sjekk din kommune: Spar tusenvis av kroner på gratis leie av tur- og sportsutstyr
Stivettreglene
Vær omtenksom og hyggelig i møte med turgåere.
Du har alltid vikeplikt for fotgjengere.
Begrens farten slik at du ikke er til fare eller ulempe for andre, særlig langs veier og stier som innbyr til høy hastighet, eller i uoversiktlige partier.
Brems ned til gangfart i god tid før du passerer andre på en smal sti.
Ikke lag nye spor. Dersom du ikke har ferdigheter til å forsere en hindring, gå av sykkelen.
Unngå å sykle på spesielt sårbare stier like etter perioder med mye nedbør.
Ikke lag stien bredere ved å sykle utenom vanndammer eller hindringer.
Bær sykkelen gjennom myrområder slik at det ikke dannes dype spor.
Ikke lås bakhjulet i bratte nedoverbakker.
Dersom to syklister møtes i en bakke, har den som sykler oppover forkjørsrett.
Kilde: Norsk Organisasjon For Terrengsykling