Det er en skyfri, vindstille og bunnfrossen januarmorgen på Maridalsvannet i Oslo. Femten minus og midt i uken, men likevel virker det som om halve hovedstaden er ute på stålisen. Blant de flere hundre oppmøtte, er kameratene Hans Kristian Aspenberg og Geir Schjoll. De har invitert oss med på skøytetur.

– Ikke vær engstelig, sier Schjoll når jeg tar mine første bambi-lignende steg på den blåsvarte isen.

– Det kjennes kanskje ekkelt ut nå, men dette lærte du i barndommen. Og man glemmer det egentlig aldri.

Det er lurt å sjekke ismeldinger før du drar ut på vannet, men du må alltid være i stand til å kunne bedømme forholdene og istykkelsen selv. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland
Det viktigste redskapet en turskøyter har med seg, er isstaver. Disse er utstyrt med forsterkede og sylskarpe spisser som brukes til å teste isens tykkelse. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

Fra gubbesport til folkesport

Mens Schjoll ble hektet for seks år siden, har Aspenberg vært en ihuga turskøyter siden sent på åttitallet. De to vennene møttes via foreningen Turskøyting (tidligere Skiforeningens Turskøytegruppe), som tilbyr ismeldinger, fellesturer og sikkerhetskurs for sine medlemmer.

Lenge har turskøyting vært kjent som en «gubbesport» i Norge, forklarer Aspenberg, men i likhet med så mange av fortidens fritidssysler har også dette blitt en dille de siste årene.

– I vinter har vi hatt rekordvekst. Om lag halvparten av de nye turskøyterne i år er damer, og de fleste er under 40, sier han.

Hans Kristian Aspenberg har stått på turskøyter siden sent på åttitallet. Piggene som henger rundt halsen hans, brukes til å trekke seg opp igjen på isen om uhellet er ute. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

Turskøyting skiller seg først og fremst fra vanlig skøyting ved å finne sted på naturlig lagte isvann. I Norge er vi i ferd med å gjenoppdage sporten, mens i nabolandet vårt er turskøyting – eller «långfärdsskridskoåkning» – en av de mest folkekjære aktivitetene på vinterhalvåret.

– Bare i Stockholm er det over 100.000 medlemmer registrert i skøyteklubbene og mer enn det tredobbelte på landsbasis. Men de siste årene har svenskene ofte trukket til Norge på grunn av dårlige isforhold, sier Aspenberg.

Blant nordmenn som prøver seg på turskøyting for første gang, er det trolig mange frustrerte langrennsløpere. For mens mangel på snø holder skifolket hjemme, er det en klar fordel med åpen is når du står på skøyter.

– Med såpass tykk is kan det godt være mulig å stå på skøyter her i flere måneder fremover, selv om vi får blir perioder med regn og plussgrader, sier Aspenberg.

Mens mangel på snø setter en stopper for skigåingen, er minimalt med snø en fordel for turskøytere. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland
Turskøyting gir en helt spesiell frihetsfølelse. Og selv om det er noen år siden sist du sto på skøyter, tar det ikke lang tid før du finner balansen. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

Rasker over isen

Jeg er umiddelbart frelst. Foran oss ligger fire kvadratkilometer med vidåpen skøytebane. Viten om at vi kan bevege oss i alle retninger, så langt og så raskt vi ønsker, maner frem en nesten barnlig frihetsfølelse.

– Det er en unik opplevelse å skøyte seg fra vann til vann, eller ved å følge ruter langs kysten. Og om du bruker fjellskistøvler, er det enkelt å klikke av seg stålet og ta seg videre når du går på land igjen, sier Schjoll.

Koseturer på Maridalsvannet er én ting. Men det er turskøytenes særegne kombinasjon av fart og fleksibilitet som gir deg muligheten til å gå ruter du kanskje ellers ikke ville vurdert om vinteren, sier Aspenberg.

– Du kan for eksempel gå Nordmarka Classic med skøyter, langs Losbyvassdraget i Østmarka, eller fra sluse til sluse langs Haldenskanalen. På Vansjø i Moss er det spesielt mye aktivitet på vinterstid. Kort sagt finner du eventyrlige steder å skøyte på over hele Norge, men på grunn av lite snø er det særlig lavtliggende områder på Østlandet som har gode forhold for turskøyting om vinteren, sier han.

En tur på isen gjøres best med andre, både for hygge og for trygghet. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland
Fall på isen, for eksempel ved å sette fast skøyten i en sprekk, er også en risiko. Som en tommelregel finnes det ikke trygg is, bare trygge skøytere. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

Et stykke å gå

Vi tar lunsjen vår på Geitøya, en liten flekk på nordsiden av Maridalsvannet. I den blendende solsteken deler vi brødskiver med servelat, svart te og de smuldrede restene av romjulens siste krumkaker. Det er først nå at jeg merker hvor støl jeg er i føttene og hvor mye lårmusklene verker. Sånn blir det naturlig nok når du ikke har stått på skøyter siden sent på 90-tallet.

– Det tar heldigvis ikke lang tid før stølheten forsvinner. Når du etter hvert kan skøyte av gårde i 20 til 25 kilometer i timen, er det lett å glemme hvor store avstander du tilbakelegger. Men det er viktig å huske på at du skal hjem igjen også, sier Schjoll.

Turskøyting er ikke like stort i Norge som i Sverige, men det er fremdeles mange som tar turen ut på isen en torsdag formiddag. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland
De vanligste turskøytene har langrennsbindinger med løs hel. Mange turskøytere bruker fjellskisko fordi det er lettere å ferdes i terrenget når du går i land. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

Sikkerhet er blitt et særlig aktuelt tema denne vinteren etter at flere har gått gjennom isen rundt om i landet. Via blant andre foreningen Turskøyting, DNT og varsom.no blir stadig flere nordmenn kurset i issikkerhet. Men det er fremdeles et stykke å gå i opplysningsarbeidet, sier Aspenberg.

– Det er veldig hyggelig at så mange er ute på isen, men du kan se at minst halvparten som er her i dag, mangler tilstrekkelig sikkerhetsutstyr. Og det sikkerhetsutstyret skal være med, uansett hvor tykk isen er eller hvor mye erfaring man har. Som en grunnregel finnes det ikke trygg is, bare trygge skøytere, sier han.

Når du skøyter av gårde i 20 til 25 kilometer i timen, er det lett å glemme hvor langt du har gått, sier turskøyter Geir Schjoll. Men husk at du også skal hjem igjen. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland
Turskøyting blir stadig mer populært i Norge. Selv midt i uken har hundrevis av mennesker samlet seg på Maridalsvannet i Oslo. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

En sport for alle

Utenom noen halvstygge fall, har hverken Aspenberg eller Schjoll opplevd alvorlige hendelser, men de lar ikke dette gå utover sikkerhetsrutinene.

I ryggsekken (festet under skrittet med en reim) har begge en tørrpose med klesskift som vil forhindre dem i å synke lengre enn til brystet. Rundt halsen henger ispigger som brukes til å dra seg opp igjen om uhellet er ute. En kasteline er også med, både for å kunne motta og gi hjelp til andre i nød. Men viktigst av alt er isstavene som er utstyrt med kraftige brodder for å teste isens bæreevne.

– Vi har kanskje ti centimeter her midt på vannet, men ved inn- og utløp kan det være helt annerledes. Det er vel verdt å sjekke ismeldinger før man drar ut på skøytetur, men man må alltid kunne teste tykkelsen selv med isstavene, sier Aspenberg.

Turskøytenes unike kombinasjon av fart og fleksibilitet åpner mulighetene for å utforske ruter du kanskje ellers hadde utelukket om vinteren. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland

Som nybegynner er det også viktig å være flere, råder Schjoll. Om noe skjer underveis, enten du går gjennom eller slår deg på isen, er oddsen langt større for at du kommer hjem i god behold om andre er med.

– Selskap på skøytetur er ikke bare hyggelig, men også viktig for sikkerheten. Selv om isen er trygg, drar jeg av prinsipp nesten aldri ut på egen hånd, sier han.

Etter å ha tilbrakt dagen med Schjoll og Aspenberg blir det tydelig for meg at hygge er et nøkkelord i turskøytemiljøet. Og selv om jeg gleder meg til å hvile føttene i det vi setter kursen hjem, vil jeg ikke si at jeg er sliten. Snarere tvert imot.

– Turskøyting handler mer om naturopplevelsene enn om trening og toppfart, sier Schjoll.

Og til forskjell fra en del andre vintersporter, tar det ikke lang tid før man kommer i gang. I øyeblikket du kan holde balansen kan du stå på turskøyter. Og derfra blir det bare bedre og bedre.

Dype skillevegger røper at vi i dag har ti cirka centimeter med stålis under skøytene. Foto: Axel Munthe-Kaas Hærland