Om å eldes, under protest - og totalt uten stil

Å være gammel er for jævlig, skriver Siri Fjellvang Tobiassen i sitt protestopprop.

Foto: GORM KALLESTAD

Da jeg var ung, var det en roman som het «Å være ung er for jævlig.» Den handlet om mye verre ting, i 1970-tallets Berlin, enn det dette protestoppropet skal dreie seg om. Men like fullt, når jeg, midt i livet, midt i Norge, ser meg i speilet, og ser at det meste faktisk har samla seg rundt midten, så tenker jeg sannelig: å bli gammel er for jævlig.

Det er et helt usannsynlig speilbilde som står der og kikker tilbake på meg. For i hodet mitt er jeg ennå tjuefem, maks. Og da skal navlen min se ut som en I, ikke som den surmunnede brønnen den er blitt til nå. Hvordan i alle dager skjedde dette?

Sprettrumpa mi, som vrikka seg inn i miniskjørt størrelse minimal, henger nå som en todelt litt trist brøddeig. I all verden? Dette protesterer jeg på! Dette burde ikke hende i verdens rikeste land! Få rumpa mi tilbake, sier jeg! Navlen også!

Håret mitt, som var så stort og vilt, det er fullt av hvite hår og slett ikke så stort og vilt som jeg tror når jeg ikke ser meg i speilet.

Rynkene tyter fram på steder jeg ikke visste at det skulle gå an å få rynker. Jeg nærmer meg tilstanden av blodhund. Faen også. Jeg gremmes. Protestene marsjer illsint og voldsomt inni hodet mitt. Med lilla sjal, fotformsko og vaiende faner.

Bilkjøring i mørket er blitt en sann lidelse. Jeg kjører i førti, myser i motlyset av møtende trailere og dritt. Det skal jo ikke være slik. Jeg skal jo suse elegant i mørket, med rød leppestift og et farlig blikk. I stedet klamrer jeg meg til rattet og girer ned i andregir. Andregir! Det er forsmedelig. Protesttoget i hodet mitt river rasende av seg brillene mine, og forlanger mørkesynet tilbake, tvert.

Internett. Gud bedre. Mail, bestillinger, avbestillinger, koder, passord og fandens oldemor. Og tippoldemor. Jeg henger knapt med i en eneste sving, mens sønnen min i tjueårene kjører forbi i åtte hundre kilometer i timen – og kan alt som er å kunne, på alle skjermer i verden.

Jeg vakler etter på en dårlig tråsykkel fra 1966, med ballongdekk og uten gir. Og finner verken fastlegen min, bank-id-en eller aner hvordan man stiller inn Word for å lage linjeavstand 1,5, slik det kreves av og til. Arrgh!

Hvorfor gjør de dette mot meg? Protesttoget i hodet mitt forlanger samstemt å få tilbake evnene til å lære nye ting fort og riktig, ikke sitte her med post-it-lapper med oppskrift på hvordan jeg skal kjøpe meg bussbillett i Trondheim, i Nordland, i Tromsø – ja, alle steder jeg ferdes.

Sjekking. Nevnte jeg sjekking? Det er sannelig litt av et problem når hodet er maks tjuefem år, og skal ut på sjekking. Klokka tre på ettermiddagen. For det er jo da jeg er våken og har overskuddet. Lykkelig, med deigrumpa og brønn-navlen min, sitter jeg med utepils en vårdag og kikker bak solbriller på pene menn. I tredveårene.

Inni meg er jeg spennende og interessant, med mitt ville hår, min røde leppestift og den dristig drøye v’en i skjorta mi. Og med tights. Jeg er en delight. En eyecandy. Not. Med ølskum i barten, som jeg brått holder på å få, og med leppestiften litt uvørent plassert, er det sannelig ikke mye å skrive hjem om.

Brønn-navlen ligger imellom et par nylig ankomne valker, og i det hele tatt funker sjekkinga skikkelig dårlig. Jeg finner meg ikke i det. Jeg forlanger oppmerksomhet, som i gamle dager. «I gamle dager», for et vederstyggelig uttrykk. Jeg forlanger oppmerksomhet og spennende dater.

Jeg vil se inn i forføreriske øyne, og flørte åpent og ærlig. Jeg vil være våken og gå på nattklubb og svinge meg på dansegolvet i stiletthæler, med en BMI som bikker i nedre del av normalt. Det er det jeg vil. Det er det jeg krever. Nå!

I stedet tar jeg meg i å nynne med på de gamle slagerne som spilles på uteplassen jeg sitter. «Touch Me», med Samantha Fox, og «Sommartider», med alle Gyllene Tider som noensinne har vært. Akk, ja.

Snart kommer jeg til å tenke med lengsel tilbake på denne vårdagen, da jeg var midt i livet, midt i Norge og ennå klarte å komme meg på utepils – og etterpå klarte å gå på do uten hjelp. Det er da noe.