Mørke år - om å miste trua

Siri Fjellvang Tobiassen skriver om når livet blir så tung at smilet bare blir muskler som trekker leppene til sides, men ikke uttrykker glede lenger.

Foto: THERESE ALICE SANNE

Jeg kommer til å skrive generelt, for dette er ikke bare min historie. Den er dessverre manges. Både i fortid, nåtid og i framtiden. Den kan bli min i framtiden også. Eller din. Jeg håper virkelig ikke det. For jeg har håpet igjen. Og har heldigvis hatt det i mange år. Det er det som har gjort at jeg våger ting jeg ikke ville våget, før «de mørke årene» i livet mitt.

Det handler om å miste noen. For noen er dette det som virkelig hender, for slike heldige folk som meg, ble det bare frykten for det. Og frykten varte i mange, mange år.

Det å se at en eller flere av sine nærmeste forsvinner – sakte, men sikkert. Til rus, til manier, trossamfunn eller depresjon. Og du kan ikke hjelpe. Du når ikke inn.

I starten kan det bortforklares og legges ikke merke til. I starten er alle hendelsene enkelthendelser. Helt til de brått er blitt slik det er. Oftere og oftere. Til slutt hele tiden.

De som har kjørt ute om natta og lett etter ungen sin, etter faren sin eller partneren sin, vet hva jeg skriver om nå. De som har hatt en klo av jern rundt hjertet, i magen, rundt hjernen. En klo av engstelse som aldri går over. Ikke en gang når du sover. En redsel med alle skrekkscenarioer som fins. Og du vet at det ikke er tankespinn og fantasier. Det verste kan skje.

Når du speider etter tegn til liv. Er det lys i vinduet? Er det spor etter nylig aktivitet noe sted? Chatten som står der med alle meldingene dine, uten svar. Alle sms'er, alle ubesvarte anrop. Fra deg. Der du til slutt trygler og ber om omså bare et livstegn. Og hver gang du ser den grønne sirkelen på chatten, som viser at vedkommende er kopla på, går det en gråt av lettelse igjennom deg. Selv om du ikke får svar, så lever hun, eller han. Ennå.

Og du følger med. Kloa av jern som kniper til når den grønne sirkelen på chatten ikke kommer. Når det komme opp "45 minutter siden", "1d", og til slutt mer enn det. Og du klarer ikke sove. Du kan ikke spise. Du lever nesten ikke. Fordi det er så vondt å være glad i en som har det så ille, eller er blitt hjernevaska. En som ikke klarer å løfte hodet lenger. En som ikke vil ha noe med deg å gjøre, fordi du er for slitsom i din engstelse, og som ikke ønsker at du skal blande deg inn. Som virkelig hater deg fordi du er der. For den nye troa, rusen, manien eller depresjonen eier den du er glad i.

Og alt du kan gjøre er å lete. Og alt du kan gjøre er å håpe. Og alt du kan gjøre er å være i live – i fall personen skal dukke opp og gi deg lov til å vise omsorg, prøve å hjelpe, prøve å finne løsninger.

Men til slutt dør også håpet. Og da er du alene. Mer alene enn du ante du kunne bli. Fordi du føler at du har svikta. Du kunne gjort alt annerledes. Du er skyldig.

Når folk spør deg hvordan det går, hva skal du svare?

Så du går som en skygge. Du lever ikke. Men er heller ikke død. Og du smiler når andre vil trøste deg og hjelpe deg. Men smilet er bare muskler som trekker leppene til sides. Det er ikke et smil. Men et grin. For ingen kan hjelpe deg.

Og den grønne sirkelen på chatten uteblir. Du kontakter venner av den du er glad i. Du kontakter flere og flere. Hele tiden uten håp, men selv håpløsheten krever at du gjør det.

Så ringer telefonen fra et ukjent nummer. Og du vet at et mulig svar vil komme. Hjertet dunker nesten ut av brystet ditt. Hendene skjelver. Men du svarer.

Hos noen får telefonen den konsekvensen at det ordner seg. Selv om det kan ta år. Hos andre kommer den frykteligste av alle beskjeder. At det aldri mer vil bli en grønn runding på chatten. Det vil aldri lyse mer i vinduet i det spesielle huset.

Sms'ene dine vil aldri bli besvart.

Undere skjer. Men ikke alltid. Og du vet at du må leve – likevel. Komme igjennom det.

Jeg håper ingen tar dette innlegget som en overfladisk betraktning. Det har som sagt ligget og ventet inni hodet mitt og i kroppen min – lenge. Og mens jeg skriver, kjenner jeg igjen gråteklumpen i halsen. Det presser på bak øyenlokkene.

Jeg kommer aldri til å ta lykken som en selvfølgelighet. Jeg kommer alltid til å våge å gjøre nye ting, ta nye sjanser og hoppe ut i det og være i live, så lenge jeg vet at mine har det ok. De trenger ikke ha det strålende. Men så lenge ting er OK, er jeg verdens lykkeligste menneske. Jeg overdriver ikke engang.

Jeg har mine.