Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Et hundens liv

«Han er ikke farlig! Han vil bare leke!» ropte naboen til meg, idet jeg til min store overraskelse brått hadde beina fulle av klatrende diger hund.

Nå har jeg til dags dato til gode å høre en hundeeier rope: «Pass deg! Han er livsfarlig!» Eller om så bare: «Pass deg! Han er ikke helt å stole på». Og hva ville det vel hjulpet? Jeg hadde neppe klart å løpe fra en hund, men kanskje jeg kunne slått den i hodet med paraplyen min?

Denne her grisa til buksa mi med gjørmelabber (og jeg har ikke vaskemaskin på hybelen), og snuste meg innstendig på steder jeg syns den skulle gi faen i å snuse. Den ga blaffen i eierens lokkerop, så morsom og leken var den, der den borra snuten sin opp i mine mest personlige steder.

Naboen mista så bandet til enda en hund, som fulgte opp sin artsfrende og styrta bort til meg i digre jump. Den var ikledt en aldeles fjollete skotskrutete "drakt", noe som den mente ga den full rett til å hoppe rundt høyrefoten min, klamre seg fast og jukke som om det stod om livet, på leggen min. Tenk så festlig! Rasende festlig. Minst tre LOL. Kanskje flere.

«Kan du fjerne hundene dine?», utbrøt jeg sint, skremt og flau til naboen, som ennå stod i døra – og fortsatt forsikra meg om at bikkjene ikke var det minste farlige. De var bare så glade i fremmede

Jo, takk. Antar at de het Harvey og Weinstein, slik intim og uønska oppmerksomhet de viste meg. Det fins få ting som er mer avskyelig, vemmelig og pinlig enn å stå med en parende hund rundt foten. Skal man late som ingenting? Skal man ta opp mobilen, ta bilde og legge ut på Facebook? Skal man prøve å gå? Det prøvde jeg, og historien ble ved det enda pinligere, da «Weinstein» hoppa etter på bakbeina og fortsatte med sitt rundt foten min. «Harvey» fulgte opp med tåpelig logring og opphissa bjeff.

Det var ikke dette jeg så for meg da jeg nettopp gikk ut og skulle rekke bussen. Den durte nå forbi, og lot alle passasjerer se ei rødsprengt dame med en hund rundt hver fot, omtrent. Enda mer LOL.

Naboen kom til slutt ut og fikk festa halsbåndet igjen på hver og en av dem. Hun gikk glad og fornøyd inn med bikkjene på slep, og lot meg stå der med tilgrisa halvrevne bukser, ut-sniffet, skitten, redd og forbanna. Ingen unnskyld eller forslag om erstatning for tort og svie. I det hele tatt, ingen som helst tanke om at dette var både ugreit og dyrt for meg. I tillegg til at jeg mista bussen, mista jeg også buksa.

Det er sjeldent å støte på hundeiere som faktisk forstår at man kan være redd hunder. For deres hunder er det aldri noe galt med. Om de finner det for godt å pare seg med høyrefoten din, så må du bare tåle det. De er jo bare søt. Vel, det fantes ikke noe som ligna søtt i fjeset eller øynene til den bikkja som nettopp hadde en one-night-stand med foten min, sjøl om den var aldri så mye kledt i kilt.

Tenk om det var en ulv i rutete dress som sprang rett fra naboens hekk og lukta meg langt opp i hekken, og i tillegg begynte å utøve direkte hekking på foten min? Hvem hadde da ropt lattermildt at den bare ville leke, så jeg kunne ta det helt med ro?

Det skulle tatt seg ut! Jeg hadde blitt kjendis i alle medier. Kanskje fått mitt eget talkshow! Fått tilnavnet "ulveoverlevende" og satt i gang en ulvejakt ingen i vår tid hadde sett maken til. Tenk for testosteronfylte jaktlag som hadde pesa rundt da, med utestemme, walkietalkie og dødsalvorlige blikk. Senterungdommen hadde adoptert meg på flekken og gitt meg evig klippekort på vafler og kefir. Det hadde vært andre boller!

Men nå stod jeg i stedet med ei bukse jeg ikke hærtes vaske i vaskebøtta mi. Den ble avlivet på stedet, uten å ha gjort noe som helst galt. Drept av naboens lekne, søte drittbikkjer.