Foto: Julie Harris

Når andres Facebook-vegger renner over av «verdens beste kjæreste»-innlegg

Midt i pandemi og avstandsoppfordring kommer Valentinsdagen dundrende inn på et kjøpesenter nær deg.

Der blir du møtt av de merkeligste ting, som alle har det til felles at de stort sett er rosa og hjerteformet. Det er hjerteformede jordbærplastkurver fylt av de digreste og mest smakløse jordbærene som kan kjøpes med «tæpp» i dagligvarebutikken. Det er notatbøker i de mest grelle rosavarianter som fins. Det er bamser med «koz» og konfektesker formet som røde hjerter og svulstige kort, med pompøse elsker-deg-sitater, å få kjøpt i ting-butikker og bokhandlene.

Du finner er alt som skal til for at du som er singel skal føle deg som verdens mest nitriste «loser», der du kan se langt etter kort med ferdigtrykket «Elsker deg!» på, eller klisset-søte sjampanjeflasker med sommerfugler, hjerter, roser og fandens bestemor på.

I kjøpesenterland glorer de røde og rosa hjerteformede konfekteskene med hjerteformede sjokolader inni mot deg fra alle kanter. Det er tio tusen röda rosor så langt øyet kan se, sammen med rosa muffins, som for dagen kalles «Kjærlighetsboller». «Oh My God», sier jeg da, og kjenner at alle disse brennende kjærlighetserklæringene raskt utvikler seg til halsbrann og sure oppstøt hos meg.

Og mens andres Facebook-vegger renner over av «verdens beste kjæreste»-innlegg, sitter du med skjegget i den skrikende tomme postkassa, og er den mest alene i hele verden. Den mest single i hele verden. Og (ta-daaaa!): den mest uelskede i hele verden. Muligens i hele universet. Vanligvis liker du det. Singeltilværelsen er en god tilværelse. Men på Valentinsdagen drar det seg til.

For andre, supervellykkede kjærestepar dynger ned feeden på dine sosiale medier, med alle vulgært svære rosebuketter, alle kjærlighetsdikt, alle kaffekopper med hjerte og atter hjerte på. Der sitter du, med hjertet i halsen av bare mislykkethet. De eneste rosene du får, er i kinnene dine – i skam over å være fåkkings singel at du kjøper hjertesjokoladen til deg sjøl. Med det trøstende diktet: «Mitt kjærlighetsliv volder meg ingen kvaler. Jeg elsker meg selv, og har ingen rivaler.» Hjerte, hjerte. Hulk.

Handelsstanden gnir seg i sine antibac'ede hender over desperate menn, som er sendt ut av sin kone for å handle roser og konfekt, vin og bamser, kort og notatbøker – slik at hun kan legge det ut på Facebook. Det fins sikkert desperate kvinner også ute i samme ærend. Det skal ikke stå på det. Poenget er uansett at de skal vifte med sin vellykkede kjærlighet i fleisen på slike som meg. Som drikker pils og laster ned Tinder i desperat selvopptatthet, for å få en trist liten boost på denne mislykkede dagen.

Noen legger ut bilder av kort og konfekt de har fått «anonymt» på døra. Ha!, sier jeg slemt og grusomt-ironisk da, og mistenker dem, alle som en, for å sjøl være den «forelskede», ikke den blyge «anonym». Alle er lykkelige på Face, som kjent.

Vel, det er bare å stålsette seg – i bein og armer – for å være den passive tilskuer, i år også. Når hjertedamer og menn fremviser sin verdi i form av å være en Ufattelig Elsket Person på Facebook, Instagram og Snap. Mens jeg åpner en pose tørrfisk og tenker: den er i alle fall god for hjertet. Om enn ikke på Face.