Steinkjer Korona uoversiktlig situasjon teststasjon Egge Foto: LEIF ARNE HOLME

Ja vel, så tapte Trump, men vi har fortsatt Covid-19

Problemene forsvant på ingen måte med valget.

Ja, så tapte den oransje mannen, og mange med meg trakk nok et lettelsens sukk og følte en slags euforisk glede da døgnene med opptelling av stemmer i sikre stater, vippestater og alle andre stater i USA viste at Joe Biden endelig hadde fått 270 valgmenn. Og at den oransje mannen hadde tatt "a hell of a beating", som Bjørge Lillelien, kanskje på grensa av vokalt sammenbrudd, ville skreket det ut for førti år siden i radio, om han var sidekommentator til opptellinga.

Vi var mange som til og med syntes det ble lettere å puste, og at lufta med ett var lysere og faktisk luftigere. At livet på sett og vis ble mye enklere.

Men lufta vi puster inn er i økende grad fylt av koronavirus. Og den oransje mannen sitter ennå i Det Hvite Hus og nekter for å ha tapt. Tvert imot. Han sier at han har vunnet.

Det er litt som i sommer, da koronaen tilsynelatende sakte slapp taket. Da det begynte å tø opp igjen. Da det ikke var like farlig å treffe venner. Gi en klem. Sitte i lag på faktisk åpne puber. Idretten begynte å komme i sving igjen, og det ennå ikke var påbudt med munnbind, og bestemor fikk så utrolig etterlengta besøk av barnebarna. Da vi trodde at var vi igjennom.

Jeg husker jubelen da nyheten om at to meters avstand ikke lenger gjaldt, nå var det kun én meter som trengte skille oss. Og vi dansa under sommerhimmelen, med kanskje litt lettere steg enn Trumps bokser-hanske-moves fra scenen, med den røde capsen på.

Men lik ham som sprer hat, som finner på ting, som snakker nedlatende om kvinner, innvandrere, og som går som en oransje sykdom rundt i verden og sprer konspirasjoner like enkelt som om det er den naturligste ting i verden, lik ham sprer viruset seg.

Trump har ikke tatt av seg den røde capsen. Han puster tungt, uten munnbind, for han, "The Chosen one", han som er valgt av Gud, som kaller de som beskytter seg mot viruset for pyser, - han overlevde viruset. Han bekjempa det lett som en skyggeboksekamp. Og som en Jesus sa: Følg meg!

Han tapte, men sier han vant.

Og viruset har i hvert fall ikke tapt. Det tar seg opp. Vinner stat for stat, land for land. Det har de røde prikkene på, og danser med de røde boksehanskene på, ut fra deg, inn til meg. Uten av vi ser det.

Trump stenger seg inne i Det Hvite Hus, mens samfunnet her stenger sine dører. Det er QR-koder for registrering av oss der vi sitter og der vi går, og ingen svinger seg i valsen mer.

Men mange gir blaffen i å registrere seg. Jeg vet det. Fordi jeg sitter ved siden av døra med en QR-kode på, på en lesesal på NTNU, og ser at vi bare er noen få av ganske mange som setter mobiltelefonen mot koden og registrerer seg.

Kanskje redsel for å få beskjed om å gå i karantene i fjorten dager, miste det sosiale en gang til, eller eksamen. Jeg er redd for å ikke kunne dra hjem nord til jul, men må sitte alene på hybelen min i karantene, men jeg registrer meg. Jeg tror på at vi må gjøre det. Jeg tror på vitenskapen og at munnbind og Antibac ikke bare er for pyser, men for oss. Selv om vi ikke blir syke selv. Andre kan bli syke av oss.

Og nå er vi der. Verre enn i vår. Korona er som den oransje mannen med den røde capsen som bare blir og blir der.

Donald Trump tapte. Joe Biden vant. Facebook ble en dag eller to fylt av de beste håp: Parisavtalen: jepp. WHO: jepp. Kvinner likestilt med menn: jepp. Fargede likestilt med ufargede: jepp.

Men viruset herjer i Det Hvite Hus. Stadig flere blir smittet av det. Og den oransje mannen fortsetter ufortrødent med sin herjing i det samme huset. Utskiftninger i Pentagon, av ministerposter, og med antydninger à la QANON-konspirasjonsteorier.

Viruset herjer i verden. Leder over verden, selv om vi spiller på hjemmebane, og selv om Bjørge Lillelien ville ropt og skreket om stemmetellingen i USA, og om oss som brått spiller defensivt på egen banehalvdel nå. Presset. Så nå stenger kulturen. Nå stenges estetikken. Nå stenger de virkelige lydene fra en konsert, fra et teaterstykke eller "de andres" lyder i en kinosal.

Bare det absurde virkelige teater finner sted, med den oransje mannen som protagonist, med det røde og grå viruset som kulisse, og med en stadig trangere dør for oss som drømmer om å reise hjem til jul. Til å gi klemmen. Til å føle noe annet enn det blå lyset fra skjermen.