Kjæresteparet Linda Evenset og Kim Daniel Dypingen er begge ivrige innen frivillighetsarbeid i Steinkjer. Foto: Leif Arne Holme

– Det finnes ikke noe bedre enn å redde et liv

De ble kjent gjennom frivillighetsarbeid i Røde kors. I dag er de kjærester og finner trygghet i hverandre når et oppdrag kan bli for tøft.

Ambulansen stopper der veien slutter. Herfra er det de frivillige som oftest må trå til. Det er de som sitter på kompetansen som trengs for å gjennomføre en redningsaksjon.

– Redningstjenesten i Norge er basert på frivillighet. Det finnes ikke ressurser når folk skades og må hentes i terrenget, forteller korpsleder i Røde Kors Steinkjer Kim Daniel Dypingen.

Kim Daniel Dypingen ble såpass interessert i arbeidet gjennom Røde kors at han omskolerte seg fra kokk til ambulansearbeider. Foto: Leif Arne Holme

Motivasjon for frivillighetsarbeid

Han ble kjent med Linda Evenset da de engasjerte seg for frivillighetsarbeid i Røde Kors på Steinkjer. Begge to ble bitt av basillen, og har i dag flere verv og lederroller i organisasjonen. Dypingen er korpsleder mens Evenset er operativ leder for Røde Kors sin forening på Steinkjer.

– Det som fenget meg da jeg først startet var det å kunne rykke ut på helseoppdrag eller leteaksjoner. Selv om Røde Kors har mye forskjellig er det søk og redning som motiverer meg mest, også i dag, sier Dypingen.

I Steinkjer har Røde Kors omtrent 40 aktive medlemmer til enhver tid, hvor de fleste av disse har ulike ansvarsområdet. Det grunnleggende nivået med redning og søk er likevel noe alle må ha.

Sammen har de regnet ut at timene som går med på frivillighetsarbeid tilsvarer en fulltidsjobb. De har dermed ikke mye fritid til overs.

– Siden vi ikke har noen egne barn, bruker vi ofte all tid utenom jobb til frivillighetsarbeid. Noen ganger blir det ekstremt, hvor det ender opp med at vi ei helg bestemmer oss for å øve på førstehjelp hjemme i stua, sier Evenset.

Når dagene blir lange hjelper det på motivasjonen at de har hverandre å lene seg på. Foto: Leif Arne Holme

Ulike typer oppdrag

Røde Kors deler seg fortsatt inn i Nord- og Sør-Trøndelag. For førstnevnte vil det i år bli en rekord i antall oppdrag forbundet med leteaksjoner. Selv om det ikke blir en rekord i Steinkjer som så har det likevel vært en oppgang i slike oppdrag i høst.

Når alarmen går og noen er savnet blir oppdraget kalt en leteaksjon. Men når alarmen går for et henteoppdrag betyr det at en person må hentes på ett oppgitt sted utenfor allfarvei, fordi vedkommende ikke kommer seg videre for egen maskin.

– Det kommer en alarm på vakttelefonen, og vi sender ut en melding til medlemmene som melder ett automatisk ja eller nei til oss. Alle som kan samles så på ett oppgitt møtested, hvor vi går igjennom aksjonsplanen, forklarer Evenset.

De er begge to veldig ivrige i faget, noe som også hjelper på motivasjonen.

– Vi er veldig samkjørte, jeg vet hva hun er god på og hun vet hva jeg er god på. Slik spiller vi hverandre bedre, sier Dypingen.

Bilen med alt av utstyr står klar til dyst. Foto: Leif Arne Holme

Vanskelig når man ikke finner vedkommende

– Når vi blir kalt ut til et oppdrag slipper vi som regel alt vi har i hendene for å være med å hjelpe. Enten for å finne den som er savnet eller for å hjelpe den som trenger det. Uansett tilstand, forteller Dypingen.

– Det finnes ikke noe bedre enn å komme hjem etter en leteaksjon og kunne si at man har vært med å redde ett liv. Det er dette som driver oss, fortsetter Evenset.

Men de har også vært med på oppdrag hvor utfallet ikke har blitt som håpet.

– De gangene vi må gi oss fordi vi ikke finner den vi leter etter kan man bli litt motløs. Vi vil jo ikke gi oss før vi har funnet vedkommende. Selv om personen kan være omkommet, er det en trøst for pårørende at deres kjære i det minste blir funnet og kommer hjem, sier Evenset.

Langvarig og krevende

Sammen minnes de et oppdrag de begge rykket ut på en sommer. I tretiden på ettermiddagen gikk det en alarm for et henteoppdrag i Harran, og de reiste utover med to personer fra Røde Kors Overhalla.

– Meldingen vi fikk baserte seg på at en mann var utslitt, og trengte bistand for å komme seg hjem, forteller Evenset.

De har med seg ATV og kjører ut i terrenget. Men i et ulendt terreng, og med en lang kjørevei tar det tid.

– Vi fikk beskjed om at hentestedet lå åtte kilometer i luftlinje, men for oss var det godt over en mil. Etter omtrent åtte timer var vi fremme, men da visste det seg at han var ganske mye dårligere enn først oppgitt, fortsetter hun.

Dermed ble de enige om at redningshelikopter skulle tilkalles. Men alle de tre aktuelle var utilgjengelige for oppdrag. Med tordenbyger i horisonten og en mørk natt ble ventetiden lang.

– Etter tre timer fikk vi fraktet han ut med helikopter, slik at vi kunne starte på kjøreturen hjem igjen. Vi var tilbake på Steinkjer i åtte tiden på morgenen. Og det gikk heldigvis bra med pasienten.

Slik kan det være noen ganger. Oppdraget tar mye lengre tid enn først ventet og pasienten er dårligere enn oppgitt. Det å ikke være forberedt på at det kan utvikle seg i en slik retning er krevende, mener paret.

Selv om begge to har ulike verv, lederroller og lang fartstid innen frivilligheten, blir de aldri helt utlært. Da er det bra å kunne øve seg. Foto: Leif Arne Holme

Verdien av frivillighet

Som tidligere nevnt- det blir ofte mye arbeid og lite fritid for kjæresteparet. Men de henger ikke med hodet av den grunn, tvert imot.

– På en måte kan man mene at mye av frivillighetsarbeidet burde vært en betalt jobb. Men da hadde vi kanskje ikke gjort det fordi vi har lyst, påpeker Dypingen.

– Dette kan vi også se på en del leteaksjoner vi er med på. Der møter vi flere etater som er pliktige til å være der, det trenger ikke nødvendigvis være fordi de har så veldig lyst til det. Er du ansatt så blir det fort en plikt, utdyper Evenset.

Men Røde Kors arbeider for at de frivillige skal kunne få kompensasjon for eventuelt tapt arbeidsinntekt, og direkte utgifter.

–I dag er det noen som rett og slett taper inntekt av å være med på aksjoner, og da blir det også vanskeligere for de å dra, sier Dypingen.

Dette håper de det kan bli en endring på. For som de selv sier, ser de hvor mye arbeidet de gjør ute i feltet verdsettes. Både av andre redningsetater og befolkningen.