Neppe. Vi står i ei skjebnetid med klimaendringer, større kamp om ressursene og krig i Europa. Det er viktigere enn på mange tiår å øke norsk matproduksjon basert på egne ressurser i hele landet.
Landbruket i Trøndelag, med jord, skog og reindrift, ga 17,4 mrd. kroner i verdiskaping i 2021. Dette utgjør omkring 8–9 prosent av fylkets økonomi. Trondheim kommune har samla sett klart størst ringvirkninger av landbruket i Trøndelag, med hele 3,8 mrd. kr i landbruksrelatert verdiskaping. Dette slår Sintef og NIBIO fast i sin rapport «Kunnskapsgrunnlag for trøndersk landbruk».
Jordbruket med foredlingsindustri og tilhørende tilleggsnæringer står for hoveddelen av verdiskapingen, med 12,2 mrd. kroner. Primærproduksjonen, eller det tradisjonelle jordbruket på gårdsnivå, står for 3,7 mrd. kroner av dette. Dette er en nedgang på 1,5 prosent siden 2015.
Sintef slår fast at Trøndelag har størst verdiskaping i jordbruket av alle fylkene i landet, etterfulgt av Rogaland. Én sysselsatt i jordbruket i Trøndelag gir grunnlag for 2,6 sysselsatte totalt. Én mrd. kr verdiskaping i jordbruket gir Tre mrd. kroner i verdiskaping i relatert næring og ringvirkninger.
Skal vi ha matproduksjon på Innherred?
Mange trøndere er dermed helt avhengige av den næringen den trønderske bonden gjennom generasjoner har utviklet med utgangspunkt i de fornybare naturressursene våre, og utviklingen bør ha allmenn interesse.
Trøndersk jordbruk står for omkring 20 prosent av norsk matproduksjon, men har bare 8,7 prosent av Norges befolkning. Vi er med andre ord en stor eksportør av mat til andre deler av landet, og er derfor veldig avhengige av en velfungerende nasjonal landbrukspolitikk, og balansert maktfordeling i matvarekjeden. Hvis ingen er interesserte i å ta imot, foredle, selge og til slutt kjøpe maten fra Trøndelag, så lyser det ei rød lampe for jordbruket slik vi kjenner det i dag. Trøndersk jordbruk har hatt ei rivende utvikling de siste 30–40 åra, og vi er det største fylket målt i matproduksjon i dag. Men det er i seg selv ikke nok!
Total verdiskapingen har gått ned i løpet av de siste seks åra. Delvis på grunn av nedgang i melkeproduksjon, og at gårdene i dag har høyere kapital og gjeldsbelastning enn tidligere.
Verdiskapingen øker i kommunene ned mot østsiden av Trondheimsfjorden. Dette er et uttrykk for at produksjonen sentraliseres i de beste jordbruksområdene. Samtidig stuper verdiskapningen i en rekke andre kommuner, spesielt i distriktene ved kysten og i innlandet, hvor grovforproduksjon og beitebruk historisk har vært bærebjelken. Dette er skremmende, når vi vet at landbrukets betydning i enkeltkommuner er avgjørende for framtidig samfunnsutvikling.
Med hjerte for Mære, Sparbu og Henning
Blant de 20 største landbrukskommunene, så har Åfjord, Namsos, Ørland, Heim, Rennebu, Oppdal og Snåsa alle hatt en nedgang i verdiskapingen på mellom 11 og 17 prosent. Men aller størst nedgang ser en i Lierne, Røyrvik, Namsskogan med 20–30 prosent nedgang og i Høylandet og Leka med 30–40 prosent nedgang. På seks år! Dette er dramatikk som foregår i det stille. Ingen medier skriver om den lange rekken med hjørnesteinsbedrifter som har gitt opp i løpet av bare seks år.
Politikere er enten uvitende til denne utviklingen, eller de lar det med viten og vilje skje. Den «stille» sentraliseringen av norsk jordbruk er sterkt underkommunisert. Ikke minst i den politiske debatten. Det verste er at utviklingen er konsekvensen av villet politikk, og at en i ly av gode overordnede landbrukspolitiske målsettinger om landbruk i hele landet og økt selvforsyning aksepterer en sakte «demontering» av det landbrukspolitiske virkemiddelsystemet. Alt for en mer «effektiv» matproduksjon med lavere matpriser til forbruker. En aksepterer også stille at mer makt konsentreres til de tre dagligvareaktørene. Disse aktørene har gjennom de siste 30 åra konsolidert sin posisjon i matmarkedet, og nyter i dag godt av en overveldende markedsmakt.
Dette er en trussel mot selvforsyningsevnen og matberedskapen i Norge. Trøndelag Bondelag krever derfor at politikerne tar dette på det største alvor og gjør nødvendige prioriteringene for å sikre en velfungerende landbruks- og matpolitikk framover. Dette betyr at det må vises politisk vilje til å stimulere til fortsatt arealbruk og matproduksjon i distriktene. Landbrukssamvirkene må sikres nødvendig makt i verdikjeden til å utøve sin viktige landbrukspolitiske rolle med markedsregulering og mottaksplikt for bondens produkter i hele landet.
En har likt å tro at konsekvensene av effektiviseringen ikke rammer oss her i fylket. Sintef viser nå med all tydelighet at dette ikke er riktig, og at vi er i ferd med å miste jordbruket i betydelige deler av Trøndelag. Vi kan ikke la det skje.
Innlegget ble først publisert i Midtnorskdebatt.