DEBATT: Før stod det gjerne «sovnet stille inn i sitt hjem» eller lignende i nekrologer. Nå står det stadig oftere; «valgte å forlate oss i dag». Så brutalt, så direkte, men så utrolig viktig. Før var selvmord noe en ikke skulle snakke om. Ikke i familien. Ikke med venner. Ikke med arbeidskollegaer. Selv om mange visste, så skulle det feies under teppe og skyggelegges.

En kollega av meg som jobbet som journalist for kun ett tiår tilbake, fortalte meg at de gjerne skrev «overdose», selv om de egentlig visste bedre. Eller «trafikkulykke» når noen hadde svingt mot en lastebil i en tunnel. Og «fallulykke» når noen hadde hoppet fra en bro. «Ikke skriv at det forferdelig har skjedd. Ikke snakk om at det var selvmord. Ikke fortell hvordan det ble gjort.» Smitteeffekten var bekymringen. Vi fryktet at andre kunne bli inspirert.

Lill Sverresdatter Larsen, forbundsleder i Norsk sykepleierforbund Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB

Nå vet vi bedre, og heldigvis velger stadig flere pårørende åpenhet rundt selvmord. Det er viktig. Åpenheten kan gjøre at andre som sliter, tør å dele sine mørkeste tanker, og slik få hjelp i tide. Eller at pårørende finner mot til å spørre noen de er bekymra for; «har du noen gang hatt selvmordstanker?»

Den populære tv-serien Rådebank viste hvordan en ung oppegående gutt på kort tid havnet inn i en situasjon, hvor han ikke så noen annen vei ut enn selvmord. To tredjedeler av de som tar sitt eget liv er menn, og det er den alle vanligste dødsårsaken blant unge menn.

For de rundt virket det som «Sivert» i Rådebank tilsynelatende hadde det greit til det siste - dessverre er ikke dette uvanlig. Det er skremmende med alle de som aldri sa noe, som «virka som de hadde det så bra». Men så var virkeligheten på innsiden en helt annen enn den som ble oppfatta av venner og familie. Eller alle de som gjentatte ganger spurte om hjelp på ulike måter, men som aldri fikk det.

Omkring 600 personer «velger å ta sitt eget liv» i Norge hvert år. Samtidig, velger man å ta sitt eget liv? Er det et valg? Vi mener ikke at det er et valg i ordets forstand. Når et menneske er så fortvilet og desperat at selvmord oppleves som eneste utvei, så er det oftest så mørkt at dette ikke kan anses som et valg.

I fjor døde hele 648 mennesker av selvmord. Politikere og fagmiljø er uenige om nullvisjon er riktig grep. Vi mener uansett at nullvisjon er en klargjøring av at det er moralsk og etisk uakseptabelt at folk mister sitt liv i selvmord. At vi som samfunn må gjøre det vi kan for å forebygge slike tragiske hendelser.

Det finnes tiltak. Alle kommuner må få ett lavterskeltilbud for psykisk helsehjelp. Alle med risikofaktorer må få noen å snakke med om selvmordstanker. Ingen pårørende skal oppleve å bli avvist av helsetjenestene, de må få støtte og bistand. I tillegg må overganger i tjenestene sikres, dette vet vi skaper utfordringer i dag. Og så må det jobbes mer med anti-stigmatiserende arbeid og holdningskampanjer – åpenhet og informasjon virker.

Lørdag den 10. september er det verdensdagen for selvmordsforebygging. På kvelden vil det tennes 658 lys på Universitetsplassen i Oslo. De vil lyse til minne om hver person som døde av selvmord i 2021. La oss håpe vi kan tenne færre lys neste år - én er én for mye.

Dette innlegget er hentet fra Midtnorskdebatt.

___________________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.