Mandag 29. november kom den offisielle bekreftelsen på at Norsk Hydro, Equinor og Panasonic skrinla sine planer om en storstilt europeisk batteriproduksjon. Primært ønsket partnerne å satse på å bygge en slik produksjon i Norge. Opprinnelige planer tilsa en oppstart i 2025 og skulle bidra med om lag 2000 arbeidsplasser, blant annet basert på norsk miljøvennlig og fornybar energi (strøm).

Om lag 80 kommuner og regioner presenterte i overkant av 100 alternative steder for en lokalisering. Gjennom en evaluering ble det et finaleheat bestående av Tysvær, Våler, Bamle og Hamar/Løten. Steinkjer sitt alternativ ble utelukket allerede i den innledende vurderingen.

For Norge og norsk industri er dette en trist avgjørelse, og dessverre er det begrenset informasjon som initiativtakerne deler med offentligheten, om årsaken til avgjørelsen. De opplyser, «Basert på en overordnet vurdering av forretningsplanen for deltagelse i en europeisk batterinæring, har de tre selskapene bestemt seg for å avslutte undersøkelsen». Det som har vært kjent er at Brexit har medført utfordringer, ved at elbiler med norske batterier som eksporteres mellom EU og Storbritannia blir ilagt 10 prosent toll fra 2027.

Andre aktører, herunder Freyr (Mo i Rana) og Morrow (Arendal) arbeider aktivt med å realisere sine batteriprosjekter, som vil medføre store investeringer og mange nye arbeidsplasser. Det anbefales også å se på effektene av NorthWolt sitt prosjekt med å bygge og produsere batterier i Skellefteå i Nord-Sverige. De opplever en formidabel interesse fra høyt kompetente mennesker, økt tilflytting, vekst og et samfunn med stor optimisme.

Det er vel i dag relativt klart at skal vi evne å redusere de samlede utslipp av blant annet CO₂, er det nødvendig at bilparken i framtiden skifter fra fossil til elektrisitet som energikilde. For å klare dette er det nødvendig med batterier, og batteriindustrien vil måtte vokse betydelig i det kommende 10 året.

Når viktige aktører som Norsk Hydro, Equinor og Panasonic velger å avslutte sitt arbeid må dette betraktes som et alvorlig negativt signal for Norge og våre muligheter. Dessverre er det ikke kjent hva den samlede årsak er, men uavhengig av dette må det betraktes som et svært negativt signal. Jeg håper at norske myndigheter tar initiativ ovenfor disse tre selskapene for å kartlegge beslutningsgrunnlaget, for derigjennom å kunne skaffe grunnlag for å utvikle en offensiv politikk for at Norge skal kunne være et attraktivt land for moderne, framtidsrettet og grønn industri.

Norge har i dag sterke teknologi miljøer, lange industritradisjoner, industrielle lokomotiv, kapital, stabile rammevilkår, sterke innovasjonsmiljøer og ikke minst «den norske modellen» som bidrar til et nært og godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Alle disse faktorene er konkurransefortrinn, som er viktige for aktørene som skal utvikle og bygge framtidens industri.

Så er det andre områder som kan være noe mer utfordrende, som for eksempel handelspolitiske forhold (EU, Brexit), avstand til viktige markeder, tilgangen og prisene på viktige innsatsfaktorer som fornybar energi i et langt tidsperspektiv, råvarer, tilgjengelige arealer, tilgjengelig arbeidskraft med rett kompetanse og lokale, regionale og statlige myndigheters evne og vilje til å legge til rette i stort og smått.

En svært viktig innsatsfaktor for det grønne skiftet vil være tilgangen til og prisen på fornybar elektrisk kraft. Norge er en nasjon med lang historie med å utnytte fossefallene til industrireising. Eksemplene på dette er mange rundt omkring i landet, og som i dag er synlig ved verdens ledende bedrifter innenfor produksjon av kunstgjødsel, aluminium, silisium og annen prosessindustri. De store innovasjoner som foregangsmenn som Sam Eyde og Kristian Birkeland gjorde for godt over 100 år siden, med å utvikle «den elektriske lysbue», som fikk sin viktigste anvendelse ved salpeterproduksjonen, som etter hvert ble Norsk Hydro og Yara er et godt eksempel på hvordan naturgitte muligheter (vannkraft) kan brukes til produksjon av viktige produkter og som skapte og fortsatt skaper verdier for landet hver dag.

Norge som nasjon må utvikle en strategi for å bedre kunne utnytte våre naturgitte ressurser og muligheter for derigjennom å kunne utvikle en industri som bidrar effektivt i det grønne skiftet. Samtidig er det svært viktig at man også har en politikk som sikrer tilgangen til de samme ressursene for eksisterende industri, som skal omstille seg for det samme grønne skiftet.

Dette bør bety at nasjonale myndigheter legger til rette for at norsk fornybar elektrisk kraft primært benyttes i produksjonen av viktige produkter som er av avgjørende betydning for det grønne skiftet, og som foredles via industriell produksjon i Norge. Dette omfatter for eksempel batterier, grønt hydrogen, annen prosessindustri, utnyttelse og foredling av den norske skogen til produkter som erstatter produkter med fossil opprinnelse. Dette vil kunne bety at norsk produsert fornybar elektrisk kraft ikke selges i stort monn til Europa, eller benyttes til elektrifisering av norsk sokkel, men heller benyttes til industriell utvikling (verdiskaping og arbeidsplasser) og alminnelig forsyning av fastlands Norge.

Skal vil unngå altfor mange negative avgjørelser på linje med Hydro, Equinor og Panasonic sin konklusjon må det utvikles en ny strategi, nye virkemiddel og en offensiv holdning til industriutviklingen her til lands. Lokalt og regionalt må vi også utvikle en strategi og plan for hvordan vi skal legge bedre til rette, markedsføre og tiltrekke oss framtidens industri.

Vi snakker alle om behovet for å redusere våre skadelige utslipp, vi anskaffer oss elbiler, elsykler, elektrifiserer sektor etter sektor – alt dette er bra for miljøet, og er i realiteten også viktige deler av det grønne skiftet. Men, for å kunne gjennomføre en slik transmisjon trenger vi at en rekke faktorer er tilgjengelig, s.s. elektrisk fornybar kraft, mineraler (gruvedrift), industriarealer, prosessvann, veger og kaier, riktig kompetanse og så videre. I sum medfører dette at vi også må ofre noe får å kunne gjennomføre det grønne skiftet, utbygging av mere fornybar elektrisk kraft (vann, vind, sol), kartlegge ressursgrunnlaget for, og bygge ut mineralindustrien, utvikle attraktive industriarealer (press på dyrket mark) og utvikle utdanningsløp som svarer på den etterspørsel etter kompetanse som vil komme.

Dette vil utfordre oss alle, enten vi som privatperson må ta de «riktige valg» eller det er som lokalpolitiker som må prioritere mellom forskjellige alternativer i en regulerings/areal sak. Vanskelige, men viktige valg. Heller ikke innenfor denne problemstillingen vil kan kunne få i «pose og sekk», men man må forsøke fatte løsninger som vil bidra til en god og framtidsrettet løsning.

Norsk Hydro, Equinor og Panasonic sin konklusjon bør få oss til å reflektere over behovet og nødvendigheten av å utvikle en forbedret strategi for industriutvikling i Norge. Dette bør gjøres på flere nivåer, nasjonalt, regionalt og lokalt. Lokalt og regionalt vil dette være meget viktig, sett i lys av de demografiske utfordringer som er kjent, det press det er på offentlige budsjetter og de framtidige behov som er tydelige (helse, omsorg med videre). For å kunne håndtere slike utfordringer er det viktig å legge til rette for en industriutvikling som produserer produkter som etterspørres og bidrar til det grønne skiftet. Lykkes man med et slikt arbeid, vil man over tid kunne høste av kloke og fremtidsrettede beslutninger, til glede og nytte for fellesskapet.

__________________________________

Har du lyst å delta i debatten hos Steinkjer24? Send debattinnlegg til redaksjon@steinkjer24.no.